7.4.1

De to yngste barna har fått en gave mens Klara var i live. Spørsmålet er om gaven var en livsdisposisjon eller om den var en dødsdisposisjon som krever testaments form.

Gaver som er fullbyrdet mens giveren lever, er normalt livsdisposisjoner. Klaras gave ble fullbyrdet fordi boligen ble overført og barna flyttet inn mens Klara var i live. Gaven hadde derfor «realitet for arvelateren» i hennes levetid, jf. arveloven § 40(2) andre setning. Det taler for at gaven var livsdisposisjon. Det er likevel unntak for fullbyrdede gaver som er gitt på dødsleiet, jf. arveloven § 40(2) tredje setning. Bestemmelsen beskriver dette som en «gave fra en giver som snart skal dø, og som vet det», uten å bruke ordet «dødsleiet». Slike gaver er dødsdisposisjoner og må være gitt i testamentsform.

To vilkår må være oppfylt for at en person er på dødsleiet. Gaven må for det første være gitt av en person «som snart skal dø». Det må derfor være høy risiko for at vedkommende dør i nærmeste framtid. For det andre må vedkommende være klar over at døden er nær.

Rettspraksis tyder på at «snart skal dø» betyr at døden bare er noen få måneder unna. Hvis giveren skulle leve i flere år, vil gaven stå seg som livsdisposisjon. Det finnes ingen eksakt tidsgrense, men det hevdes i teorien at grensen er rundt seks måneder. Høy alder alene er ikke nok for å være på dødsleiet!

I vårt tilfelle levde Klara i to år etter at hun ga fra seg eiendommen. Hennes høye alder (81 år) spiller ingen rolle. Konklusjonen blir etter dette at gaven er gyldig som livsdisposisjon, uten testament.

7.4.2

Læreren har løsningsforslag