1.1

Spørsmålet er om Kongen har opptrådt i strid med Grunnloven § 30(2) som lyder slik:

Justisministeren har både rett og plikt til å si sin mening i statsrådet, og Kongen er forpliktet til å høre på. Det er grunnlovsstridig at Kongen personlig sier at han ikke vil høre mer på dette.

For det første skal «kongen» tolkes som «regjeringen». Det følger av konstitusjonell sedvanerett. Det er resten av kollegiet i regjeringen som er forpliktet til å høre på justisministerens innlegg. For det andre er det grunnlovsstridig at kongen personlig slår klubben i bordet og bestemmer at det ikke skal gjøres endringer i innvandringspolitikken. Det er regjeringen og ikke kongen som skal «fatte beslutning etter sitt eget omdømme».

1.2

Spørsmålet er om lovendringen kan gis tilbakevirkende kraft, jf. Grunnloven § 97.

Ronny kan bare straffes etter de reglene som gjaldt på handlingstidspunktet. Lovendringer mellom handling og domsavsigelse kan bare anvendes til Ronnys fordel. Forbudet mot tilbakevirkning av nye lovregler er en sentral regel for rettssikkerheten.

Lagmannsrettens dom må oppheves. Påtalemyndigheten må reise ny sak ved lagmannsretten.

1.3

Det første spørsmålet er om Lises handling er beskyttet av ytringsfriheten.

Grunnloven § 100 beskytter ytringsfrihet. Det følger av bestemmelsen andre ledd at «frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver». Spørsmålet er derfor om tomatkasting mot statsministeren er en lovlig ytring, beskyttet av Grunnloven § 100.

Rent objektivt er tomatkasting mot en offentlig person som er i tjeneste, en rettsstridig handling, og ikke en ytring. Slike handlinger kan være straffbare etter straffeloven §§ 155 – 156 og kan straffes med bot eller fengsel. Grensen mellom handling og ytring er ikke alltid så skarp. Symbolske handlinger, som ikke er egnet til å skade noen, kan i enkelte tilfeller vurderes som ytringer, for eksempel spytting som ikke har sjanse til å treffe, snøballkasting, koran- eller bibelbrenning osv. Kasting av tomater som treffer en bil er nokså sikkert over grensen for hva som kan være en ytring. Fra rettspraksis kjenner vi et tilfelle av bløtkakekasting. Flere politikere har blitt rammet av kakekasting (Sylvia Brustad, Kristin Halvorsen, Torbjørn Jagland, Carl I Hagen). Disse sakene fikk rettslige etterspill, og de ble alle regnet som straffbare handlinger.

Jeg konkluderer med at Lises tomatkasting ikke er beskyttet av ytringsfriheten. Hun kan bli tiltalt og straffet for handlingen.

Neste spørsmål gjelder tiltalen for terrorvirksomhet. Straffeloven har et eget kapittel om terrorhandlinger, jf. § 131 flg. Lises handling er ikke i nærheten av å bli truffet av disse bestemmelsene. Dessuten ligger dette temaet langt utenfor læreplanen.

Neste spørsmål gjelder betydningen av at statsministeren ringte til dommeren som skulle behandle saken, og nærmest truet henne til å dømme Lise til en streng straff. Det kunne oppfattes som en trussel om å miste jobben hvis dommen ble for mild.

Statsministeren opptrådte i strid med Grunnloven § 95. Bestemmelsen konstaterer at «enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol». Å gripe inn i domstolenes uavhengighet på denne måten, er grunnlovsstridig, og det er i strid med prinsippet om maktfordeling.

1.4

Spørsmålet er om Stortingets vedtak skal regnes som et mistillitsvedtak.

Det følger av Grunnloven § 15 at statsrådene har plikt til å innlevere sin avskjedssøknad etter at Stortinget har fattet beslutning om mistillit til det samlede statsråd, og at Kongen er forpliktet til å innvilge søknaden.

Spørsmålet blir hva som kan regnes som et vedtak om mistillit. Det vanlige i slike saker er at Stortinget bruker ordet mistillit i formuleringen, for eksempel slik: «Regjeringen har ikke Stortingets tillit». Det anses likevel for sikker statsrett at sterke formuleringer med kritikk også kan tolkes som mistillitsforslag. Hvis Stortinget samler seg om en så sterk formulering som «Stortinget ser med avsky på det regjeringen har foretatt seg …» vil vedtaket antakelig være et mistillitsforslag som pålegger regjeringen plikt til å gå av.

Mistillit vedtas med vanlig, simpelt flertall. Regjeringen har derfor plikt til å søke avskjed.

1.5

1. Spørsmålet er om en kronprins kan straffes etter lov og dom som andre norske borgere.

   Det følger av Grunnloven § 5 at kongens person ikke kan lastes eller anklages. Kongens person skal tolkes innskrenkende. Bestemmelsen gjelder bare for kongen personlig, ikke for hans nærmeste personlige krets. Kronprinsen er ikke konge, og det hjelper ikke at han vil kunne bli konge i framtiden.

   Bestemmelsen må imidlertid sees i lys av Grunnloven § 37 som bestemmer at «kongelige prinser og prinsesser skal for sine personer ikke stå til ansvar for andre enn kongen eller hvem han forordner til dommer over dem». Kongen må derfor bestemme at domstolene kan dømme kronprinsen, hvis ikke går han fri. Oppgaven tyder på at kongen har gitt slikt samtykke, og da kan kronprinsen straffes.

2. Spørsmålet er om kronprinsen også må tåle inndragning av førerkortet. Grunnloven § 37 bruker formuleringen «stå til ansvar for». Bestemmelsen er ikke bare begrenset til straff, men også andre reaksjoner. Det krever kongens samtykke hvis kronprinsen skal fratas førerkortet.