TEST DEG SELV side 114

Prinsippet om formfrihet betyr at formen på avtalen ikke er avgjørende for spørsmålet om avtalen er bindende mellom partene. Kortversjonen blir at en muntlig avtale er like bindende som en skriftlig avtale. NL 5-1-1 trekkes ofte fram som «hjemmel» for dette prinsippet, men det er riktigere å si at det gjelder som et generelt prinsipp i kontraktsretten, som blant annet kommer til uttrykk i NL 5-1-1. Ordene «Mund», «Haand» og «Segl» sikter til muntlig, håndtrykk og signatur.

Det er mange eksempler i lovene på avvik fra prinsippet om formfrihet. Slike avvik vil være lovbestemte påbud om skriftlig avtale. Et samtykke fra ektefelle for å kunne selge eller pantsette en felles bolig krever skriftlig samtykke, jf. ekteskapsloven § 32. Det er flere disposisjoner mellom ektefeller som krever ektepakt, og den må være skriftlig, jf. ekteskapsloven § 54.

Husleieavtaler skal etter husleieloven § 1-4 være skriftlige. Den er imidlertid gyldig selv om den er muntlig, men da kan en av partene kreve skriftlighet.

En avtale om å gi noen framtidsfullmakt etter vergemålsloven § 80 skal være skriftlig med to vitner, jf. § 81.

Bortsett fra enkelte tilfeller i lovgivningen med krav om skriftlighet kan avtaler være muntlige.

Prinsippet om avtalefrihet går ut på at alle avtaler er bindende uansett innhold. Prinsippet er et utslag av den handlefriheten som gjelder i et fritt og demokratisk land. Prinsippet kommer til syne i NL 5-1-2 der det listes opp en rekke forhold som det kan inngås avtale om: kjøp, salg, makeskifte (bytte av fast eiendom mot annen fast eiendom), pant, lån, leie, forpliktelser, kausjon (forløfte) og alt annet som ved navn nevnes kan. Det er altså en liste med kategorier av innhold og et tillegg som sier at også alt annet kan bli avtalt.

Avtalefrihet kan komme i strid med andre viktige hensyn i et samfunn. Det kan være hensynet til lov og orden, hensynet til den personlige integriteten, eller hensynet til at en avtale blir inngått av likeverdige parter. En avtale om å gjøre noe kriminelt binder ingen. Slik er det også med avtaler som i for stor grad binder den personlige friheten. En avtale som foreldre gjør om ekteskap på vegne av sine barn, er ikke bindende, jf. barneloven § 30 a. Det samme gjelder forlovelsesavtaler. Enhver kan gå fra en avtale om å inngå ekteskap. Den rettslige begrunnelsen vil være at avtalen strider mot ærbarhet, jf. NL 5-1-2.

Prinsippet om avtalefrihet må vike for ekstreme tilfeller av urimelighet som undergraver den alminnelige samfunnsmoral. Avtalefriheten er begrenset for å ivareta viktige samfunnshensyn og verne den svake parten i et avtaleforhold. Det er vedtatt mange lovregler som sier at loven ikke kan fravikes ved avtale til ugunst for den svake parten i avtalen, jf. forbrukerkjøpsloven av 2002 § 3 og angrerettloven av 2014 § 3.

Prinsippet om at avtaler skal holdes, skal sikre at inngåtte avtaler er til å stole på. En slik tillit har stor betydning for det økonomiske livet og for samfunnet ellers. Avtaler som ikke holdes, kan tvangsfullbyrdes med myndighetenes hjelp. Hvis en part har forpliktet seg til å betale kr 100 000 og likevel ikke betaler, kan motparten med myndighetenes hjelp tvinge ham til å betale. Det kan gjøres ved at myndighetenes maktapparat brukes til å beslaglegge noen av hans eiendeler, selge dem og på den måten tvinge fram betaling. Uten en slik makt bak kravet ville prinsippet om at avtaler skal holdes, ikke hatt reell betydning. Prinsippet kommer til uttrykk både i NL 5-1-1, jf. formuleringen «pliktig at efterkomme», og i NL 5-1-2, jf. formuleringen «skulle holdis i alle deris Ord og Puncter, saasom de indgangne ere».