1.1

Den kinesiske sikkerhetsloven, sett med norske og europeiske øyne, synes å være i strid med retten til ytringsfriheten, se Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Ytringsfrihet er en grunnleggende forutsetning for at en stat er en rettsstat.

Ytringsfrihet kan etter EMK artikkel 10 begrenses med lov som er nødvendig i et demokratisk samfunn, blant annet av hensyn til den nasjonale sikkerhet. I prinsippet kan en lov som forbyr distribusjon av skrifter med «opprørsk innhold», være nødvendig i et demokratisk samfunn. Også i Norge vil det være forbudt å oppfordre til voldelig opprør, statskupp mv. Eksempler på straffbare forhold kan hentes fra straffeloven kapittel 17 Vern av Norges selvstendighet og grunnleggende nasjonale interesser.

I Norge stiller Grunnloven § 96 krav om at ingen kan (straffe)dømmes uten lov. Denne bestemmelsen tolkes slik at en lov som bestemmer straff, må være tilstrekkelig spesifisert slik at borgerne kan forholde seg konkret til hva som kan straffes eller ikke straffes. En straffebestemmelse som bestemmer straff for å skrive og distribuere noe med «opprørsk innhold», er altfor upresis til å skape forutsigbarhet om hva som er straffbart. En så upresis bestemmelse legger grunnlag for maktovergrep mot borgere som kritiserer staten.

1.2

En rettsstat forutsetter maktfordeling mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt. Domstolene i en rettsstat skal være uavhengige. Det følger av EMK artikkel 6 nr. 1 at retten til rettferdig rettergang forutsetter «uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov». En lov som gjør det mulig for den utøvende makt å sparke dommere på grunn av hvordan de dømmer, er i strid med maktfordelingsprinsippet.

Oppgaven opplyser om sparking av dommere som kritiserer myndighetene. I den grad slik kritikk ikke er en del av domsavsigelser, vil sparkingen være i strid med ytringsfriheten, jf. EMK artikkel 10.

1.3

Spørsmål om straff for ordensforstyrrelse, opptøyer eller oppfordring til straffbare handlinger må vurderes mot de hensyn som begrunner ytringsfriheten, jf. Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Å henge opp dukker i en galge som skal illustrere regjeringsmedlemmer, er antakelig godt innenfor ytringsfrihetens ramme. Grunnloven § 100(2) oppfordrer til «frimodige ytringer om statsstyret», og det er nettopp det Frida har gjort med å henge opp dukkene. Hennes handlinger kan neppe oppfattes som oppfordring til å drepe regjeringsmedlemmer.

Frida ble pågrepet, noe som i utgangspunktet er i strid med EMK artikkel 5 nr. 1. Reglene om lovlig pågripelse står i straffeprosessloven kapittel 14. Etter § 171 kan pågripelse skje når en gjerningsperson med «skjellig grunn» kan mistenkes for handlinger som kan gi høyere straff enn seks måneder. Det foreligger neppe skjellig (god) grunn for å mistenke Frida for forbrytelser så lenge hun holder seg innenfor ytringsfriheten. Hun kan muligens pågripes hvis hun nekter å fjerne seg fra en trafikkfarlig plassering, men det opplyser ikke oppgaven noe om. Jeg antar at hun ble ulovlig pågrepet. Å holde henne på glattcelle i en uke er strengt ulovlig uten rettens beslutning, jf. straffeprosessloven § 183.

Det står myndighetene fritt å foreslå økte strafferammer for brudd på bestemmelser i straffeloven, men de kan ikke gis tilbakevirkende kraft, jf. Grunnloven § 97. Det er helt utelukket at Frida kan dømmes til fire års fengsel siden strafferammen for straffeloven §§ 181–183 var vesentlig mindre på handlingstidspunktet.

Statsministerens henvendelse til tingrettsdommeren er i strid maktfordelingsprinsippet og regler om uavhengige domstoler. Slik atferd kan gi grunnlag for å reise riksrettstiltale mot statsministeren, eventuelt også mistillitserklæring fra Stortinget.