TEST DEG SELV side 19

En rettsstat er en stat der innbyggerne har rettssikkerhet.

Begrepet rettssikkerhet brukes i to betydninger:

Det kan være betegnelsen på den beskyttelsen staten gir den enkelte borgers rettigheter. Det vil si lovregler som beskytter eiendomsretten og andre rettigheter. Lovene er tilgjengelige for alle, og de er lette å forstå, slik at alle skjønner hvor grensen går mellom det som er tillatt og ikke tillatt, og hva som risikeres ved lovbrudd.

Rettssikkerhet brukes også som betegnelse på den beskyttelsen borgerne har mot overgrep og vilkårlig maktutøvelse fra staten selv. Det er et grunnleggende krav i en rettsstat at borgerne kan få sin sak prøvd for uavhengige domstoler, også når staten selv er motpart. Loven skal gjelde likt for alle, uten usaklig forskjellsbehandling.

Maktfordeling i statsretten betyr at statsmakten i prinsippet deles slik:

• den utøvende makt (konge, regjering eller liknende)
• den lovgivende makt (Stortinget, Riksdagen, parlamentet eller liknende)
• den dømmende makt (domstolene)
  
  

Maktfordelingsprinsippet er utledet av ideen om en samfunnskontrakt mellom staten og den enkelte borger. Ideen ble først lagt fram av filosofen Jean-Jacques Rousseau i boka Om samfunnskontrakten eller statsrettens grunnsetninger. Boka fikk stor betydning for den franske revolusjonen i 1789, elleve år etter Rousseaus død, og seinere for utformingen av Grunnloven i Norge i 1814. Rousseau mente at statens borgere inngår en langsiktig kontrakt med staten der de gir fra seg frihet og påtar seg plikter. Til gjengjeld skal staten gi borgerne beskyttelse i form av trygghet og rettigheter.

Legalitetsprinsippet betyr at statens inngrep i private forhold må ha grunnlag i lov. Prinsippet ble skrevet inn i Grunnloven i 2014. Tidligere ble prinsippet regnet som konstitusjonell sedvanerett, det vil si sedvanerett av samme rang som Grunnloven selv.

Legalitetsprinsippet er grunnleggende i en rettsstat. Det beskytter deg som borger mot statlig maktmisbruk. Du kan verken fengsles, fratas eiendomsrett eller andre rettigheter uten at dette er bestemt ved lov. Prinsippet gjelder både i strafferetten og forvaltningsretten.

Spørsmålet om en lov er rettferdig, er ofte ikke lett å besvare. Svaret avhenger i stor grad av øynene som ser.

Spørsmålet stilles ikke bare av jurister, men også av andre samfunnsvitere med interesse for sosiologi (lære om sosial atferd og fellesskap), filosofi og historie. Spørsmålet om rettferdige lover er nær knyttet til hvordan makt er fordelt i samfunnet. Samfunnet har flere interessegrupper med makt til å påvirke hvilke lover som skal vedtas, og hva slags innhold de bør ha.

Filosofen Aristoteles utviklet en teori om at rettferdighet er knyttet til likhet og fordeling. Dette ga oss begreper som likevektsrettferdighet og fordelingsrettferdighet.

Teorien om likevektsrettferdighet har gitt oss regler om at plikter og rettigheter skal være i balanse. Avvik fra likevekt skal gjenopprettes. Likevektsrettferdighet har i lang tid preget strafferetten. Bibelens lære om øye for øye, tann for tann, er et utslag av likevektprinsippet. Likevektsrettferdighet er særlig tydelig i erstatningsretten. Hovedregelen er at en uaktsom skadevolder skal gjenopprette likevekten ved å erstatte verdien av den skade han eller hun gjorde.

Fordelingsrettferdighet betyr å fordele byrder og goder likt. Like tilfeller skal behandles likt. Straff bør utmåles likt for samme forhold, og goder skal fordeles etter et likhetsprinsipp.