3.4.1

1. Angrerettloven gjelder ikke. Salget foregår i selgerens faste forretningslokaler, angrerettloven jf. § 1(1).
2. Angrerettloven gjelder ikke. Kjøpet er ikke et forbrukerkjøp fordi kjøperen ikke er forbruker, jf. forbrukerkjøpsloven § 1, jf. angrerettloven § 5 bokstav a.
3. Angrerettlov gjelder i utgangspunktet etter § 1, men kjøpet er likevel unntatt lovens virkeområde etter § 2 bokstav g fordi den samlede kontraktssummen er under kr 300.
4. Angrerettloven gjelder for auksjoner. Angrefristregelen i lovens §§ 20 og 21 er imidlertid unntatt for «offentlige auksjoner», jf. § 22 bokstav l. Bilauksjonen på Økern antas å være en offentlig auksjon, jf. § 5 bokstav h. Det presise svaret er at lovens øvrige regler, for eksempel om opplysningsplikter før avtaleinngåelse (§ 8) gjelder, men ikke de reglene som knytter seg til angrefristen.
5. Angrerettloven gjelder ikke. Dette er et privatkjøp fordi pølsemaker Jensen ikke opptrer i næringsvirksomhet (som pølsemaker) når han selger sin private personbil, jf. § 1. Ser man det likevel som forbrukerkjøp, vil angrerettloven heller ikke gjelde fordi salget foregår ut fra selgerens faste forretningslokaler.
6. Angrerettloven gjelder fordi postordresalg er fjernsalg, jf. § 1 og § 5 bokstav b. Siden den samlede kontraktssummen er over kr 300, kommer ikke § 2 bokstav g til anvendelse.
7. Angrerettloven gjelder fordi telefonsalg er fjernsalg, jf. § 1 og § 5 bokstav b.
8. Angrerettloven gjelder ikke. Bestilling over telefon uten at det er organisert telefonsalg, er ikke å regne som fjernsalg etter § 5 bokstav b.
9. Angrerettloven gjelder ikke i dette tilfellet. Loven gjelder i utgangspunktet for utleie av hybel. Dette følger av § 2 bokstav b som uttrykkelig sier at utleie er et unntak fra unntaksregelen, og av § 1 som sier at loven også gjelder salg av tjenester. Men loven gjelder bare salg av tjenester (herav utleie av hybel) når utleieren opptrer i næringsvirksomhet og avtalen inngås ved fjernsalg. Vi antar at Roar som utleier ikke opptrer i næringsvirksomhet. Loven gjelder derfor ikke.

3.4.2

Kjøpet antas å være et forbrukerkjøp som skjer utenfor selgerens faste forretningslokaler. Tvisten skal derfor løses på grunnlag av angrerettloven, jf. § 1.

Ida angrer på kjøpet og vil ha det omgjort.

Ida har angrerett i henhold til §§ 20 og 21. Idas rett til å angre utløper 14 dager etter at hun fikk bøkene i sin besittelse. Det skjedde 1. april. Angremeldingen ble sendt 13. april. Etter § 20(1) andre punktum er angrefristen overholdt når melding er sendt innen fristen.

Ida har derfor overholdt fristen selv om meldingen ble mottatt av selgeren den 15. april. Bevisbyrden for at melding er sendt påhviler forbrukeren, jf. § 20(4). Ida må derfor kunne dokumentere at melding er sendt hvis det skulle oppstå en tvist om sendetidspunktet. Ida bør derfor ta en kopi av det daterte brevet med meldingen. Det beste ville nok vært å informere selgeren med epost eller SMS om at meldingen om bruk av angreretten er sendt.

Forbrukeren trenger ikke begrunne hvorfor hun ønsker å bruke angreretten. Selgerens anførsler om at Ida ikke kunne angre fordi bøkene var feilfrie, har ingen rettslig verdi.

Oppgjøret mellom forbruker og selger skal skje i henhold til § 25. Ida må sende boka til selgeren hvis hun ikke velger å oppsøke selgeren for å tilbakelevere boka. Ida er forpliktet til å betale eventuelle returkostnader, men bare hvis selgeren på forhånd opplyste om dette, jf. § 25(2). Oppgaven forteller oss at alle opplysninger om angreretten er gitt. Vi kan derfor konstatere at Ida må dekke returkostnadene.

3.4.3

Kjøpet er utvilsomt et forbrukerkjøp, men et mer tvilsomt spørsmål er om angrerettloven gjelder. Loven krever at salget foregår utenom faste forretningslokaler, jf. § 1. Spørsmålet er derfor om salg fra trillevogn på toget skal anses som salg fra faste forretningslokaler. Dette er vel en form for salg som folk flest vil karakterisere som omførselssalg der selgeren går rundt og oppsøker den enkelte kunde. Det antas at dette er salg utenom faste forretningslokaler. Tvisten kan derfor løses på grunnlag av angrerettloven.

Spørsmålet om angrerettloven gjelder i et tilfelle som dette, er så tvilsomt at både ja og nei er akseptable konklusjoner. Spørsmålet har så langt jeg har undersøkt, ikke vært oppe til behandling, verken i FKU eller i domstolene. De som mener at angrerettloven ikke gjelder, bør likevel drøfte resten av oppgaven subsidiært.

Maten og brusen

En mulighet er å se maten og brusen som et eget kjøp til kr 90. I så fall er kjøpet unntatt fra angrerettlovens virkeområde etter § 2 bokstav g fordi kontraktssummen er mindre enn kr 300. Mat, brus og bok ble imidlertid kjøpt samtidig innenfor samme kontrakt til en samlet sum på kr 391. Derfor gjelder angrerettloven hele kjøpet.

Angreretten for brus og bagetter går tapt i henhold til § 22. Den mest treffende hjemmel for dette er antakelig § 22 bokstav g som bestemmer at angreretten ikke gjelder ved levering av forseglede varer som av hensyn til helsevern eller hygiene ikke er egnet for retur, og forseglingen er brutt. Brus er forseglet i flaske, og bagetter er som regel forseglet i plastikk. Matvarer egner seg ikke for retur. Ola har derfor ikke angrerett på brusen og bagettene.

Boka

Angrerettloven gjelder, og kjøpet av boka rammes ikke av unntakene i § 22. Ola har derfor den angreretten loven gir. Han fikk verken angreskjema eller opplysning om angreretten i henhold til § 8(1) bokstav h. Ola har derfor angrerett i ett år og 14 dager etter at boka ble mottatt, jf. § 21.

3.4.4

Angrerettloven gjelder både salg av varer og tjenester utenom faste forretningslokaler. Her har det foregått et dørsalg, og det er derfor ikke tvil om at angrerettloven gjelder dette forholdet, jf. § 1. Her er det levert både en vare og en tjeneste.

Angrefristen er 14 dager fra den dagen avtale om tjeneste ble inngått, jf. § 21(1). Dersom opplysninger i henhold til § 8(1) bokstav h ikke er mottatt, er angreretten 12 måneder og 14 dager, men siden Kari angret bare tre dager etter avtaleinngåelsen er hun uansett innenfor angrefristen.

Angreretten kan i prinsippet ha gått tapt etter § 22 bokstav c. Etter denne bestemmelsen går angreretten som hovedregel tapt etter at tjenesten er levert, men bare hvis leveringen skjedde etter forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke og erkjennelse av at angreretten tapes når tjenesteyteren har oppfylt sine forpliktelser etter avtalen. Oppgaveteksten tyder ikke på at Kari har erkjent noe som helst om tap av angrerett etter at tjenesten er levert. Hun har derfor angreretten i behold.

Det er tydelig at § 22 bokstav c er en streng regel for selgeren som i dette tilfellet må fjerne asfalten for egen regning. Men situasjonen kunne lett vært unngått ved å kreve det forhåndssamtykket og den erkjennelsen av tapt angrerett som loven krever.

Jeg antar at asfaltleggeren blir reddet av angrerettloven § 26(1). Etter denne bestemmelsen «skal forbrukeren betale et beløp som står i forhold til det som er levert frem til det tidspunkt forbrukeren gir melding om bruk av angreretten». Kari ga slik melding etter at hele tjenesten var levert. Det vil innebære at hun må betale for tjenesten.

3.4.5

Angrerettloven

Kjøpet er et forbrukerkjøp gjennomført som fjernsalg etter angrerettloven § 1. Opplysninger i henhold til § 8(1) bokstav h anses gitt. Trine har derfor 14 dagers angrefrist.

Jeg legger til grunn at Trine fikk telefonen i sin besittelse den 26.10. Hun er derfor innenfor angrefristen når hun sendte melding om at hun angret den 7.11.

Spørsmålet blir om angreretten kan ha gått tapt etter regler i § 22. Det har den ikke. Verken § 22 bokstav g eller bokstav j, som begge handler om forseglede varer, gjelder ikke i dette tilfellet. Jeg konstaterer at Trine har sin angrerett i behold og at oppgjøret mellom partene skal skje i henhold til § 25.

Det er vanlig praksis at forbrukeren kan prøve varen før hun bestemmer seg for å benytte angreretten. Det vil si at forseglingen kan brytes og at personlig kode må kunne settes på telefonen uten konsekvenser for angreretten eller for oppgjøret mellom partene. Men tar forbrukeren varen i bruk utover det som er nødvendig for å prøve den, kan selgeren etter § 25(3) kreve erstatning for bruken. Det springende punktet blir derfor om Trine tok telefonen i bruk.

Oppgaven er sparsom med opplysninger om dette. Jeg antar imidlertid at Trine bare har prøvd telefonen, og at hun har krav på hele kjøpesummen tilbake.

Forbrukerkjøpsloven

Oppgaven opplyser om at Kari mente noe var galt med skjermen, men hun har ikke satt fram uttrykkelig krav om heving eller prisavslag. Kjøpet er som tidligere nevnt et forbrukerkjøp, og Kari har alle krav i behold som kan settes fram på grunnlag av forbrukerkjøpsloven. Det som i så fall må vurderes, er om telefonen hadde en mangel i henhold til forbrukerkjøpsloven § 15, jf. § 16, og om vilkårene i § 32 er oppfylt. Oppgaven har ikke nok opplysninger som gir grunn til å drøfte dette nærmere.

En sak som dette har vært oppe i Forbrukerklageutvalget som løste saken på grunnlag av forrige angrerettlov. Denne loven hadde bestemmelser om at angreretten gikk tapt hvis tingen ikke kunne leveres tilbake i tilnærmet samme stand og mengde. Denne bestemmelsen ble ikke videreført, men byttet ut med erstatningsregelen i den nye lovens § 25(3). For illustrasjonens skyld settes avgjørelsen fra FKU-2014-298 inn i sin helhet:

3.4.6

Kjøpet er et forbrukerkjøp og et fjernsalg. Tvisten skal løses på grunnlag av angrerettloven, jf. § 1.

Ingen av unntakene i § 2 fra lovens virkeområde er aktuelle. Oppgaven har ikke opplysninger om kjøpesum som kunne reist spørsmål om anvendelse av § 2 bokstav g. Løsningen forutsetter derfor en kjøpesum som er større enn kr 300 inkludert frakt.

Det er opplyst at Marte fikk angreskjema. Selgeren antas derfor å ha overholdt sine plikter i henhold til § 8(1) bokstav h. Marte har derfor en angrefrist på 14 dager regnet fra hun fikk kjolen i sin besittelse, jf. §§ 20 og 21. Det skjedde ved leveringen den 29.09. Hun sendte angreskjema i retur den 02.10., godt innenfor angrefristen.

Spørsmålet blir om angreretten kan ha gått tapt fordi emballasjen ble åpnet. Angrerettloven § 22 har regler om tilfeller der angreretten kan gå tapt. Aktuelt her er § 22 bokstav g som bestemmer at forbrukeren ikke lenger har angrerett hvis hun bryter forsegling av varer som av hensyn til helsevern og hygiene ikke er egnet for retur. Det praktiske eksempelet på denne type varer er undertøy. Hvis kjolen kan regnes som undertøy, vil Martes angrerett være tapt fordi emballasjen er åpnet.

En kjole er etter vanlig språkbruk ikke å regne som undertøy. Det er ikke grunnlag for en så utvidet tolking av undertøy, og det er heller ikke praksis i Forbrukerklageutvalgets avgjørelser som tyder på en så utvidende tolking av begrepet undertøy. I FKU-2011-612 ble det uten videre avvist at en kjole kunne regnes som undertøy. Marte her derfor sin angrerett i behold.

3.4.7

Spørsmålet om angrerett

Jeg drøfter først spørsmålet om Knut kan få omgjort avtalen på grunnlag av angrerettloven. Kjøpet er et forbrukerkjøp gjennomført som fjernsalg. Tvisten er derfor innenfor angrerettlovens virkeområde, jf. § 1.

Det er ikke oppgitt kjøpesum, men det forutsettes at den er over kr 300 siden det dreier seg om ti sekker mørtel. Unntaket i § 2 bokstav g eller andre unntak i denne bestemmelsen er ikke aktuelle.

Knut har 14 dagers angrerett etter §§ 20 og 21 regnet fra den dagen murmørtelen ble levert, den 30. mai. Den ble blandet med vann og påført veggen samme dag. Dagen etter begynte mørtelen å falle av.

Utgangspunktet er at Knut har angreretten i behold med mindre noen av unntakene i § 22 kan anvendes. Fra det øyeblikk mørtelen ble blandet med vann ble den blandet med «andre varer» i henhold til § 22 bokstav a. Da gikk angreretten tapt. Knut kan derfor ikke angre på kjøpet.

Spørsmålet om krav etter forbrukerkjøpsloven

Neste spørsmål er om Knut kan rette krav mot selgeren på grunnlag av forbrukerkjøpsloven. De mest praktiske kravene er å heve kjøpet eller eventuelt kreve omlevering, i kombinasjon med et erstatningskrav for utgiftene til å fjerne den mangelfulle pussen.

Knut kan heve kjøpet etter forbrukerkjøpsloven § 32. Det forutsetter at mørtelen hadde en mangel som ikke er uvesentlig. Spørsmålet om mangel avgjøres etter §§ 15 og 16.

Mørtelen har mangel hvis den ikke er i samsvar med det forbrukeren har grunn til å forvente av en slik vare, jf. § 15(2) bokstav b, jf. § 16(1) bokstav a. Forbrukeren må kunne forvente at mørtelen fester seg tilfredsstillende til veggen hvis den er blandet i samsvar med bruksanvisningen. Det er derfor åpenbart at mørtelen hadde en mangel, noe som heller ikke synes å være bestridt av selgeren.

Det er heller ikke tvil om at mangelen ikke er «uvesentlig», jf. § 32. Kjøpet kan derfor heves.

Alternativt vil Knut også få medhold i et krav om omlevering etter § 29.

Det største problemet for Knut er nok å få selgeren til å betale erstatning for utgiftene til fjerning av mørtelen. Etter § 33 har selgeren et objektivt ansvar for de utgiftene mangelen påfører forbrukeren. Knut får derfor medhold i erstatningskravet. Skaden er en påregnelig følge av mangelen.

Konklusjonen har støtte i rettspraksis, blant annet den såkalte «Hydratkalkdommen» (RT-1974-269). I denne dommen hadde selgeren levert kalk som brukes til blanding av murmørtel. Kalken hadde uleskede partikler, og det er en kjent sak at det fører til at murmørtelen blir ubrukelig. Selgeren måtte erstatte utgifter til fjerning av murpussen.

3.4.8

Læreren har løsningsforslag