Ta kontakt med digital@fagbokforlaget.no for å få tilgang til denne ressursen

Eller logg inn

Øving 5.7.1–5.7.8, side 202

5.7.1

  1. Olas erstatningsansvar

    Ola kan få ansvar på grunnlag av den ulovfestede skyldregelen. Hans eventuelle uaktsomhet må vurderes i forhold til den aktsomhetsnorm det er rimelig å kreve av elgjegere som sitter slik på post. Det må være uaktsomt å skyte uten å se målet. Elgjegere som skyter på mistanke, har handlet uaktsomt. Det er det ikke tvil om. Det foreligger derfor ansvarsgrunnlag.

    Erstatningen kan avkortes hvis skadelidte har medvirket ved egen skyld, jf. skadeserstatningsloven § 5-1. Det er nok noe uaktsomhet å grynte som en elg når man vet at elgjegere sitter på post. Jeg tror derfor at erstatningssummen kan bli nedsatt.

  2. Erstatningsberegningen i forhold til skadeserstatningsloven §§ 3-1, 3-2 og 3-5

    Først skal det beregnes full erstatning. Den omfatter tap etter skadeserstatningsloven § 3-1. Det vil si faktiske utgifter, samt tap i framtidig erverv og utgifter i framtiden. Utgiftene som er knyttet til det å få benet amputert, er greie. De kan for eksempel omfatte utgifter til krykker og tilpasninger i boligen, samt utgifter til kjøp og vedlikehold av protese.

    Tapte inntekter vil i stor grad avhenge skadelidtes yrke. En lektor som får beinet amputert, kan fort komme seg tilbake på jobb, mens en skogsarbeider eller bygningsarbeider kanskje må omskolere seg og finne seg noe annet å gjøre. Mens lektorens tap av arbeidsinntekter er lite, kan bygningsarbeiderens inntektstap bli stort.

    Det er også et prinsipp i erstatningsretten at skadelidt har plikt til å begrense tapet. Prinsippet kommer blant annet til uttrykk i § 5-1 nr. 2 siste alternativ. Det kan da bli forventet at skadelidte omskolerer seg og finner et mer passende yrke hvis det amputerte beinet er til stor hindring i hans nåværende arbeid. Skadelidte kan derfor ikke forvente å få dekket tapt arbeidsfortjeneste resten av livet, men bare i en rimelig omskoleringsperiode.

    Det amputerte beinet representerer en varig og betydelig skade som gir grunnlag for menerstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2. Ved vurderingen skal det legges vekt på tap av livsutfoldelse. Amputasjon over kneet vil gi en uførhetsgrad på 55–64 %. Blir erstatningen satt til samme nivå som om den var yrkesskade, vil erstatningen per år bli 33 % av grunnbeløpet i folketrygden. Erstatningen vil som regel bli omregnet til et engangsbeløp.

    Det amputerte beinet kan også gi grunnlag for oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5, men da kreves det at skaden ble voldt forsettlig eller grovt uaktsomt. Det er vel ikke rimelig å beskrive handlingen som grovt uaktsom når skuddet ble provosert fram av skadelidte selv.

5.7.2

Oppgaven er inspirert av en virkelig hendelse.

  1. Hjemmelagets (Primas) ansvar

    Hjemmelaget Prima kan som arrangør få erstatningsansvar på grunnlag av skyldregelen hvis hjemmelaget ikke har gjort det som er rimelig å kreve av dem for å gjøre banen sikker for publikum. Det kan dreie seg om mangelfull sikring i henhold til et regelverk, for eksempel regler om nett bak målene som skal fange opp baller når publikum står tett bak målet.

    Dersom noen av klubbens ansatte ikke har gjort jobben sin godt nok med hensyn til sikringen, kan vi bruke skadeserstatningsloven § 2-1. Bestemmelsen krever at en «arbeidstaker» har vært uaktsom. Dersom det ikke foreligger et formelt ansettelsesforhold, må dette spørsmålet avgjøres i forhold til definisjonen av arbeidstaker i § 2-1.

    Oppgaven gir ingen opplysninger om arbeidstakere i klubben og deres arbeidsoppgaver. Dugnadsarbeidere er som hovedregel ikke arbeidstakere. Vi vet derfor ingenting om noen i klubben har brutt sine arbeidsplikter. Det er sannsynlig at noen i klubbens ledelse kan ha brutt skrevne eller uskrevne normer når banen ikke var tilstrekkelig sikret. Med mangelfulle opplysninger kan det ikke trekkes noen sikker konklusjon om ansvar på dette grunnlaget, men jeg tror hjemmelaget vil få erstatningsansvar.

    Det er ingen praksis for ulovfestet objektivt ansvar i et tilfelle som dette.

  2. Vera fotballklubb (bortelaget)

    Spørsmålet er om klubben til spilleren som skjøt, kan få ansvar. Et slikt ansvar må eventuelt bygge på skadeserstatningsloven § 2-1, og da er det en nødvendig forutsetning at fotballspilleren var arbeidstaker og klubben hans arbeidsgiver. Det vil være tilfellet hvis Vera fotballklubb er en virksomhet som driver profesjonell fotballspilling.

    Arbeidstakerforhold er imidlertid ikke tilstrekkelig. Spilleren må også ha opptrådt uaktsomt. Spilleren har i dette tilfellet spilt og sparket som fotballspillere flest, og han er ikke å bebreide for noe. Klubben kan derfor ikke få ansvar på dette grunnlaget.

  3. Spillerens ansvar

    Spillerens ansvar må bygge på den ulovfestede skyldregelen (culparegelen), eventuelt på skadeserstatningsloven § 1-1 hvis han er under 18 år. Men det foreligger ikke uaktsomhet og dermed ikke ansvarsgrunnlag.

  4. Erstatningsberegningen

    Det mest aktuelle ansvarsgrunnlaget er skyldansvar eller arbeidsgiveransvar for arrangøren. Legger vi til grunn at det foreligger ansvarsgrunnlag, blir spørsmålet om andre erstatningsvilkår er oppfylt, og hva som skal erstattes.

    Det er utvilsom årsakssammenheng mellom mangelfull sikring mot baller som fyker mot publikum i over 100 km/t, og skaden. Armbrudd er nok en sjelden følge av handlingen, men jeg ser det likevel som påregnelig at ballen kan treffe barn, og at armbrudd kan bli en følge.

    Det foreligger personskade. Maria skal derfor ha erstatning i henhold til skadeserstatningsloven § 3-1. I dette tilfellet vil dette dreie seg om utgifter i forbindelse med bruddet, jf. formuleringen «lidt skade». Skadeserstatningsloven § 3-2a er en regel om standardisert erstatning for tap i framtidig erverv og menerstatning for ungdom som ikke har fylt 16 år. Den kommer til anvendelse i dette tilfellet. Oppgaven gir ikke grunnlag for å fastsette et bestemt beløp.

    Det er ikke grunnlag for oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 fordi ingen har utvist grov uaktsomhet.

5.7.3

Katrine krever erstatning av motorsykkelens forsikringsselskap

Det er ikke tvil om at bilansvarslova gjelder, og at motorsykkelens forsikringsselskap i utgangspunktet har objektivt ansvar etter § 4.

Motorsykkelen er «motorvogn», og skaden er forårsaket av kjøringen. Det er tilstrekkelig til å konstatere at vilkåret «Gjer ei motorvogn skade» er oppfylt. Spørsmålet her blir om Katrine skal få avkortet erstatningen på grunn av medvirkning til skaden ved egen skyld.

Den sentrale regelen står i bilansvarslova § 7. Avkorting etter § 7 forutsetter at skadelidte har medvirket til skaden med egen uaktsomhet.

Det er opplyst at Katrine var påvirket av alkohol, og at hun satte seg på bakskjermen, uten baksete. Er det uaktsomt å være passasjer i motorvogn når man vet eller bør vite at føreren er påvirket av alkohol? I en kjent dom (RT-2000-1811) la Høyesterett i plenum til grunn at dagjeldende bilansvarslov § 7 var i strid med EØS-retten når den bestemte at skadelidt passasjer ikke kan få erstatning hvis passasjeren visste eller burde visst at føreren var alkoholpåvirket. Høyesterettsdommen ført til at bilansvarslova § 7 fjerde ledd nå har formuleringen «skadeliden vognførar». Det er altså bare føreren, og ikke passasjeren, som blir rammet av 100 % avkortning når føreren var påvirket. Erik var påvirket av alkohol, men det spiller ikke noen rolle for Katrines rett til erstatning.

Katrine satte seg bak på en motorsykkel uten sete. Det var i seg selv uaktsomt. I tillegg var hun påvirket av alkohol. Når man vet at man er beruset, bør man ikke gjøre slikt. Jeg antar derfor at Katrine kan få nedsatt erstatning på grunnlag av bilansvarslova § 7 første ledd. Hun risikerer at erstatningen bortfaller helt.

I en sak fra Avkortningsnemnda (AKN-2150) fra 2004 ble erstatning helt avslått overfor passasjer på motorsykkel. Både føreren og passasjeren var beruset og brukte ikke hjelm. Vår sak er vel så alvorlig som denne.

Konklusjon: Jeg antar at Katrine ikke får erstatning av selskapet.

Eriks personlige ansvar

Hvis Katrine ikke får erstatning av selskapet, kan hun rette kravet direkte mot Erik. Grunnlaget skulle være greit, skyldregelen. Reglene om skadelidtes medvirkning etter skadeserstatningsloven § 5-1 og om lemping etter skadeserstatningsloven § 5-2 gjør at det neppe er så mye å hente. Kanskje ingenting.

Skulle forsikringsselskapet få et ansvar overfor Katrine, kan det kreve beløpet tilbake fra Erik etter bilansvarslova § 12 bokstav c. Erik får derfor enten et direkte ansvar overfor Katrine eller et regressansvar overfor sitt forsikringsselskap.

Vi har ikke holdepunkter for å vurdere erstatningsbeløpet på kr 5 000 000. Hvis full erstatning er så høy, vil Eriks ansvar kunne bli lempet etter § 5-2.

5.7.4

Læreren har løsningsforslag.

5.7.5

Læreren har løsningsforslag.

5.7.6

Læreren har løsningsforslag.

5.7.7

Læreren har løsningsforslag.

5.7.8

Læreren har løsningsforslag.