TEST DEG SELV side 26

Maktfordelingsprinsippet er utledet av idéen om en samfunnskontrakt mellom staten og den enkelte borger. Ideen ble først lagt fram av filosofen Jean-Jacques Rousseau i boken Samfunnskontrakten i 1762.

Maktfordelingsprinsippet innebærer at statsmakten deles mellom en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. Hensikten er å motvirke at borgerne blir utsatt for overgrep og maktmisbruk fra staten.

Den lovgivende makt skal legges til et organ med folkevalgte representanter, og den dømmende makt skal legges til uavhengige og upartiske domstoler. Den utøvende makt er innskrenket til å sette lovene ut i livet.

Maktfordelingsprinsippet står i motsetning til enevelde, det vil si en statsform der all statsmakt legges i statslederens (kongen, keiseren, presidenten e.l.) hender.

Regler om statsmaktene er plassert i kapitler og gitt egne overskrifter, slik:

• Kapittel B har regler om den utøvende makt, kongen mv.
• Kapittel C har regler om den lovgivende makt (Stortinget).
• Kapittel D har regler om den dømmende makt.

Maktfordelingsprinsippet kommer også til syne i enkeltbestemmelser. Grunnloven § 1 sier for eksempel at Norges regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk. Ordet «innskrenket» står i motsetning til eneveldig. Norges konge er tildelt makt i henhold til maktfordelingsprinsippet.

Kongens innskrenkede makt viser seg også i lovsaker. Det følger av Grunnloven §§ 77 og 78 at et lovforslag må sanksjoneres (godkjennes) av kongen. Det gjøres ved at han setter sin signatur (underskrift) på loven. Ordlyden tyder nærmest på at kongen kan nekte å signere loven, men det kan han ikke i lengden. Grunnloven § 79 har regler om hvordan en lov kan bli gyldig uten kongens underskrift. Kongen har makt til å forsinke, men ikke til å nekte. Stortinget bestemmer til slutt.

En konflikt i 1884 mellom Stortinget og kong Oscar II av Sverige og Norge endte med at kongen ble forpliktet til å velge et råd, ledet av en statsminister, som hadde Stortingets tillit. Parlamentarisme er derfor en styreform som innebærer at parlamentet (Stortinget) bestemmer hvem som skal lede den utøvende makt. Stortinget kan når som helst fjerne en regjering ved å vedta at den ikke lenger har Stortingets tillit.

Lovteksten i Grunnloven § 12, «velger selv et råd», gir inntrykk av eneveldig og personlig kongemakt, men slik er det ikke. Kongen står ikke fritt til å velge personer til sitt statsråd. Han er forpliktet til å velge et råd som har støtte (tillit) i Stortinget. Det følger blant annet av kongens forpliktelse til å innvilge avskjedssøknader fra statsråder som ikke har Stortingets tillit, jf. Grunnloven § 15(2).

Reglene i Grunnloven §§ 12 og 15 innebærer at kongen må velge de statsrådene som statsministeren foreslår.

Legalitetsprinsippet betyr at statens inngrep i private forhold må ha grunnlag i lov. Prinsippet ble skrevet inn i Grunnloven i 2014. Tidligere ble prinsippet regnet som konstitusjonell sedvanerett, det vil si sedvanerett av samme rang som Grunnloven selv.

Legalitetsprinsippet kommer generelt til uttrykk i Grunnloven § 113.

Inngrep kan være av strafferettslig og privatrettslig art. På strafferettens område må lovkravet foreligge på handlingstidspunktet. Det følger derfor av Grunnloven § 97 at ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.

På strafferettens område er legalitetsprinsippet også uttrykt i Grunnloven § 96 som sier at ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom.

Rettssikkerhet følger blant annet av Grunnloven § 95.

Uavhengig
Enhver sak som reises mot deg, skal avgjøres av en uavhengig domstol. Dette kravet er et utslag av maktfordelingsprinsippet.

Upartisk
Dommerne skal være upartiske. Ingen av dommerne må være inhabile, det vil si å ha en eller annen personlig interesse i sakens utfall.

Rimelig tid
Du har som borger krav på å få saken din avgjort innen rimelig tid.

Rettferdig
Rettergangen skal være rettferdig. Retten til en rettferdig rettergang følger også av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6, som er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven av 1999.

Rettferdig rettergang innebærer blant annet at du i straffesaker er å anse som uskyldig inntil det motsatte er bevist, og at du gis tid og muligheter til å forsvare deg personlig eller med rettslig bistand. Du skal gis rett til å bli hørt med argumenter og bevis som taler til din fordel. Dette kalles for det kontradiktoriske prinsipp.

Det regnes også som en viktig del av rettferdig rettergang at du gis anledning til å anke eller klage. I straffesaker regnes det som en menneskerett å ha rett til å få sin sak behandlet minst to ganger. Hvis du dømmes til to års fengsel i tingretten, kan du anke til lagmannsretten, og hvis du ikke blir frikjent der, kan saken i noen tilfeller ankes videre til Høyesterett.

Offentlig
Rettergangen skal være offentlig, slik at folket kan kontrollere hvordan domstolene dømmer.

Rettssikkerheten kommer blant annet til uttrykk i Grunnloven §§ 95, 96, 97, 98 og 113.

Samfunnsforholdene påvirker hvilke lover som vedtas, og lovene kan påvirke samfunnsforholdene. Norge har verdens korteste og mest upresise lover, men scorer høyest i internasjonale målinger av rettslig forutsigbarhet og rettssikkerhet.

Kampen om knappe ressurser påvirker rettsreglene. Å forurense drikkevannet kan være en mer alvorlig forbrytelse i et ørkensamfunn der vann er en begrenset ressurs, enn tilsvarende forbrytelse er i Norge. Tyveri av hest var en alvorlig forbrytelse på 1800-tallet da hesten spilte en mye større rolle i samfunnet enn den gjør i dag. Dødsstraff for hestetyver var vanlig i «Det ville vesten», skal vi tro westernfilmene.

Typiske eksempler på lovenes betydning er regler som beskytter mot diskriminering. Lovene påvirker folks holdninger til kjønnsdiskriminering, etnisk diskriminering og diskriminering på grunnlag av seksuell orientering.

Den nordiske lovgivningsmodellen er spesiell. Norden har de korteste lovene i verden, og Norge har de korteste i Norden. Korte og lettleste lover med mange skjønnsmessige og vage ord og uttrykk kjennetegner den nordiske lovgivningsmodellen, og i særdeleshet den norske. Filosofien bak er at korte og lettleste lover blir lest, respektert og etterlevd av folket. I mange andre land er det langt mer nødvendig å kontakte advokat bare for å finne ut hva som egentlig står i lovene.

I nordisk lovgivningstradisjon skrives en kort lov med mange vage og upresise ord og uttrykk, som for eksempel «rimelig» eller «urimelig», «forsvarlig», «barnets beste», «særlig behov», «gave som står i misforhold til boet», «mangel som ikke er uvesentlig» osv. Du skal ikke lete lenge i lovsamlingen før du finner slike og tilsvarende ord og uttrykk.

Lovenes vage og skjønnsmessige regler presiseres over tid i møte med virkeligheten. Korte, upresise lover tåler tidens tann bedre enn lange og detaljerte lover. En god lov varer lenge, modnes over tid og skaper forutsigbarhet og rettssikkerhet. Borgerne blir vant til loven, forvaltningen blir trygg i sin myndighetsutøvelse, og domstolene avklarer eventuelle uklarheter som oppstår. Vage ord og uttrykk i en lov er i virkeligheten en form for delegasjon av lovgivningsmyndighet til domstoler og forvaltning.

Befolkningen etterlever en lov av to grunnleggende årsaker. Vi kan kalle dem autoritetsetterlevelse og behovsetterlevelse. Det er alltid et spørsmål om begge deler, men som regel er det mulig å si at en av årsakene er mer dominerende enn den andre.

Noen lover blir fulgt fordi staten bruker sin makt og autoritet til å få en lov til å fungere etter hensikten. Lover som tvinges på befolkningen på denne måten, har som regel sanksjonsbestemmelser om erstatning og straff for lovbrudd. Eksempler på slike lover kan være vegtrafikkloven med forskrifter, som truer med bot eller fengsel for hastighetsoverskridelser, promillekjøring mv. Et annet eksempel kan være straffelovens bestemmelser om forbud mot kjøp av seksuelle tjenester, den såkalte «sexkjøpsloven» (straffeloven § 316).

Andre lover blir etterlevd fordi det er behov for dem. Forbrukerkjøpsloven, kjøpsloven og avtaleloven er typiske eksempler. Befolkningens behov for rettslig forutsigbarhet ved kjøp og salg er den dominerende årsaken til at folk flest etterlever disse lovene. Andre eksempler er ekteskapsloven og arveloven. Lovens ordning blir etterlevd av folk flest fordi det er et behov i befolkningen for klare og forutsigbare regler som hindrer konflikter, og fordi reglene oppfattes som rimelige og rettferdige.