TEST DEG SELV side 82

Gjerningspersoner kan straffes etter fylte 15 år, jf. straffeloven § 20(1).

Fra stortingsproposisjonen (Prop.154 L (2016-2017) side 229) sakses følgende:

Begrepet «alvorlig sinnslidelse» er ment å kunne omfatte både alvorlige psykiske, somatiske og organiske sykdommer som gir seg utslag på sinnet. Det er således uten betydning hvordan tilstanden oppstod, enten den skyldes akutt og forbigående psykose (reaktiv psykose), paranoid psykose, psykoser som ledd i bipolar lidelse, schizofreni, nevrologiske lidelser (hjernesvulst, demens, Parkinsons eller Alzheimers), hjerneskade (etter slag mot hodet eller flåttbitt), infeksjons- og parasittsykdommer (malaria), seksuelt overførbare sykdommer (herpes eller syfilis), feberdelirier eller autismeforstyrrelser. Departementet utelukker heller ikke at enkelte er så syke på grunn av sammensatte (komorbide) diagnoser at vilkåret om «alvorlig sinnslidelse» er oppfylt. Det avgjørende er symptomtyngden.

Straffrihet kan bare tilstås de aktivt syke. Begås lovbruddet mens lidelsen er i en inaktiv fase, for eksempel på grunn av medikamentell behandling, vil ikke lovbestemmelsen kunne anvendes. At symptomene må være av en viss mengde og styrke, blir markert ved at sinnslidelsen etter rettens vurdering må være «alvorlig». Det fremgår dessuten av momentene i utilregnelighetsvurderingen i bestemmelsens tredje ledd.

Uttrykket «alvorlig sinnslidelse» ble til slutt under behandlingen av ny § 20 endret til «sterkt avvikende sinnstilstand», uten at dette var ment som realitetsendring. Lovgiverne ville ha et mer rettslig begrep og fjernet derfor det medisinske begrepet «psykose».

Man må lese forarbeidene for å få med seg at bare de aktivt syke kan utvikle utilregnelighet som følge av å være psykotisk. Sykdom i inaktiv (passiv) fase gir ikke grunnlag for å konstatere utilregnelighet.

Selve ordlyden tyder på at en bevissthetsforstyrrelse er av mer midlertidig art enn en avvikende sinnstilstand.

I forarbeidene blir sterk bevissthetsforstyrrelse beskrevet slik:

«Dette er tilstander hvor bevegelsesapparatet er i orden og det reageres på visse inntrykk fra omverdenen, men hvor vedkommende handler uten evne til å fremkalle motforestillinger.

Det dreier seg da ikke om koma i medisinsk forstand, men om en tilstand hvor sanseinntrykk ikke blir registrert, bearbeidet og lagret i hukommelsen som ellers.»

I NOU 1990:5 punkt 1.3 side 43 beskrives det slik:

«Det som er opphevet eller sterkt svekket, er evnen til å motta og bearbeide informasjon og sette dette i en bevisst sammenheng, slik at denne informasjonen senere vil kunne gjenkalles og erindres, og slik at handlinger blir basert på denne mottatte og bearbeidete informasjonen».

Det kan også beskrives som at evnen til sansing og bevegelse er i behold, men «forbindelsen med det vanlige jeg» er borte, jf. Ot.prp.nr.87 (1993–1994) punkt 5.1.3 side 23 og Rt-2008-549.

Årsaken til bevissthetsforstyrrelsen kan være organisk. Eksempler på aktuelle tilstander er hypnose, søvngjengertilstander, visse febertilstander, epileptiske tilstander og tåketilstander i forbindelse med hodeskader, hjernesvulst eller forgiftninger. Ved disse tilstandene kan vedkommende reagere tilsynelatende adekvat på sanseinntrykk og ha sin handleevne intakt, men minnet om hendelsen er faktisk tapt og umulig å gjenkalle».

Jeg har ikke funnet rettspraksis for bruk av straffeloven § 20(1) bokstav b om sterk bevissthetsforstyrrelse. Vi kan konstaterer at bestemmelsen er i lite praktisk bruk. Det er § 20(1) bokstav a som dominerer i rettspraksis.

Hvis sterk bevissthetsforstyrrelse er fremkalt ved selvforskyldt rus, vil den ikke frita for straff. Jf. § 20(4).

I forarbeidene til ny § 20 sakser vi følgende fra punkt 4.11.4:

«Da Straffelovrådet i sin innstilling i 1974 foreslo å sette IQ-grensen ved 55, hadde dette sammenheng med den diagnostiske inndelingsmåten den gangen, som Straffelovrådet valgte å følge. I henhold til denne ble psykisk utviklingshemming delt inn slik i henhold til evnenivå: Idioter IQ 35 og lavere, Imbecile IQ 36-55 og Debile IQ 56-75. Grensen for strafferettslig utilregnelighet ble altså satt sammenfallende med grensen Debil/Imbecil.»

Gjeldende rett var å sette grensen for straffbarhet mellom de imbecile og debile, det vil si en IQ på 55, som svarte til en intelligensalder for 8 ¾-åringer.

Kritikken mot denne regelen er begrunnet i manglende samsvar mellom IQ-alder og den kriminelle lavalder på 15 år. Det er derfor sagt i forarbeidene at grensen kan gå ved IQ på 60. Det vil øke kretsen av personer som kan holdes straffefrie, noe.

Det følger av straffeloven § 20(3) at straff forutsetter en gjerningsperson som på gjerningstidspunktet var utilregnelig som følge av forhold som nevnt i annet ledd. Hvis gjerningspersonen for eksempel var psykotisk og av den grunn hadde «sterkt avvikende sinnstilstand», må han eller hun ha vært utilregnelig «på grunn av» denne sinnstilstanden. Det kreves årsakssammenheng mellom den sterkt avvikende sinnstilstanden og utilregneligheten. I denne vurderingen av årsakssammenheng skal det legges vekt på graden av svikt i virkelighetsforståelse og funksjonsevne.

Virkningen av en psykose kan være dempet og passiv som følge av medikamentell eller annen behandling. Hvis vedkommende synes å fungere noenlunde som normale mennesker i det daglige, kan retten komme til at sykdommen ikke har ført til så stor svikt i virkelighetsforståelsen at gjerningspersonen ikke skal kunne straffes. På tilsvarende måte må retten vurdere årsakssammenheng mellom «sterk bevissthetsforstyrrelse» og utilregnelighet, og «høygradig psykisk utviklingshemming» og utilregnelighet. En gjerningsperson med IQ på 50 kan i prinsippet straffes hvis vedkommende likevel framtrer med en viss virkelighetsforståelse og funksjonsevne.

Det følger av straffeloven § 20(4) at utilregnelighet som er fremkalt midlertidig av selvforskyldt rus, ikke skal fritas for straff. Dette er utslag av strafferettens kjente prinsipp om at selvforskyldt rusede personer skal bedømmes som edrue. Loven fingerer tilregnelighet, selv om vedkommende i virkeligheten var utilregnelig.