Ta kontakt med digital@fagbokforlaget.no for å få tilgang til denne ressursen

Eller logg inn

Øving 3.3.7–3.3.20

3.3.7

Selgeren er en næringsdrivende som har solgt teltet til Trine som forbruker. Tvisten skal derfor løses på grunnlag av forbrukerkjøpsloven, se § 1.

Trine har satt fram et krav om heving. En nødvendig forutsetning for å kunne heve, er at reklamasjonsretten ikke er tapt på grunn av § 27. Etter denne bestemmelsen må Trine reklamere på teltet innen rimelig tid etter at feilen ble eller burde blitt oppdaget. Mangelen ble oppdaget etter fire dager av ferien. Dette kan tidfestes til 29. juni. Trine kom hjem 25. juli og tok kontakt med selgeren straks. Vi kan derfor gå ut fra at hun reklamerte innen to måneder som alltid er å regne som innen rimelig tid i henhold til § 27(1). Trine har derfor overholdt den relative reklamasjonsfristen.

Den absolutte reklamasjonsfristen på to eller fem år er ikke tema i tvisten. Vi kan derfor legge til grunn at alle reklamasjonsfrister er overholdt.

De materielle kravene for å heve kjøpet, framgår av § 32. Det kreves en mangel som ikke er vesentlig. Hva som er mangel, avgjøres av reglene i § 15, jf. § 16.

Spørsmålet om mangel avgjøres her på grunnlag av § 15(1) bokstav b, jf. § 16(1) bokstav a. Varen skal være i samsvar med det forbrukeren kan forvente. Dette betyr i praksis en skjønnsmessig vurdering i lys av varens art, pris og egenskaper. Trine må kunne forvente at teltet gir rimelig beskyttelse mot regnvær. Når teltet lakk som følge av manglende impregnering, har det i utgangspunktet en mangel.

Selgeren har innvendt at Trine burde undersøkt teltet før hun tok det i bruk. Selgeren sikter her til § 16(3) der det heter at «Forbrukeren ikke kan gjøre gjeldende som en mangel noe han eller hun kjente eller måtte kjenne til ved kjøpet». Denne regelen er beregnet for synlige feil som burde vært oppdaget før bindende avtale blir inngått. Det kan ikke forlanges at en forbruker skal sjekke på forhånd om et telt tåler vann. Forholdet rammes derfor ikke av § 16(3). Vi kan etter dette konstatere at teltet har en mangel.

Trine ønsker kjøpet hevet på grunnlag av § 32. Hovedregelen er at en mangel bare gir grunnlag for prisavslag. Heving er etter § 32 en unntaksregel som gjelder hvis mangelen «ikke er uvesentlig». Det er ingen tvil om at et telt som ikke holder vannet ute på grunn av manglende impregnering, «ikke er uvesentlig».

Trine kan heve kjøpet.

Trine krever også erstatning for en vannskadet iPad. Selgerens erstatningsansvar for tap forårsaket av mangel, er regulert av § 33(1). Erstatningens omfang kan her bli bestemt av §§ 52 og 54. Vannskade på elektronisk utstyr som en campingturist har med seg, er antakelig en påregnelig følgeskade, jf. § 52(1) andre punktum. Den som leverer et telt som ikke tåler vann, må kunne se for seg at klær, elektroniske produkter og annet utstyr kan bli skadet som følge av mangelen.

Selgeren kan trolig likevel bli reddet av § 54 som pålegger forbrukeren plikt til å begrense tapet. Når Trine ser at det renner vann inn i teltet, bør hun beskytte slike ting som en iPad, for eksempel ved å legge den i en plastpose. Dette har Trine forsømt, og hun må derfor bære tapet selv. Trine har ikke krav på erstatning.

3.3.8

Katrine er forbruker og selgeren er i oppgaven omtalt som «forretningen». Det antas derfor at kjøpet er et forbrukerkjøp, og tvisten skal løses med forbrukerkjøpsloven, jf. § 1.

Katrine har krevd ny telefon. Dette er et krav om omlevering, jf. forbrukerkjøpsloven § 29(1). En forutsetning for å nå fram med kravet, er at det ble reklamert i tide. Katrine reklamerte «raskt» etter at hun oppdaget mangelen. Den relative reklamasjonsfristen i § 27 er derfor overholdt. Etter denne regelen har Katrine minst to måneder på seg for å reklamere etter at mangelen ble oppdaget.

Mobiltelefonen ble kjøpt i januar 2018, og det ble reklamert i februar 2020. Det er mer enn to år etter kjøpet. Hovedregelen om absolutt reklamasjonsfrist på to år er overskredet, jf. § 27(2). Denne fristen er imidlertid fem år når tingen eller deler av den, er ment å vare i vesentlig mer enn to år ved vanlig bruk.

Det er klart at kretskortene i en mobiltelefon må forventes å vare vesentlig mer enn to år. Dette kan underbygges med RT2007-1274 (Mobiltelefondommen). Høyesterett la i denne dommen til grunn at en mobiltelefon må forventes å vare minst 3-4 år, og det er vesentlig mer enn to år. Vi kan derfor anta at Katrine har en absolutt reklamasjonsfrist på fem år. Det er derfor reklamert i tide.

Feilen må ikke skyldes feil bruk fra Katrines side. Det går fram av § 26 at feilen ikke må skyldes forbrukeren eller forhold på hans side. Oppgaven beskriver dette som en mulighet. Dersom telefonen er brukt i strid med brukerveiledningen, må det sannsynliggjøres at feilen skyldes forbrukeren. Det trengs bevis. Spekulasjoner fra selgers side er ikke nok. Jeg konstaterer derfor at feilen ikke skyldes Katrine.

Omleveringskravet bygger på § 29(1). Selgeren har ikke tilbudt retting etter § 29(3). Katrine vil derfor ha krav på ny telefon hvis det er konstatert at telefonen har en mangel. Mangel foreligger i et tilfelle som dette hvis telefonen ikke svarer til det forbrukeren har grunn til å forvente, jf. § 15(2) bokstav b, jf. § 16(1) bokstav a. Det følger av drøftelsen ovenfor at en mobiltelefon må forventes å vare vesentlig mer enn to år. Vi kan konstatere at telefonen har en mangel. Katrine gis derfor medhold i sitt krav om omlevering.

3.3.9

Hinna er forbruker og selgeren er næringsdrivende. Kjøpet er derfor et forbrukerkjøp som er regulert av forbrukerkjøpsloven, jf. § 1.

Det første spørsmålet blir om det ble reklamert i tide. Mangelen ble oppdaget på den første skituren den 15. desember. Reklamasjonen kom 14. februar. Etter forbrukerkjøpsloven § 27(1) må Hinna reklamere innen rimelig tid etter at mangelen oppdages, og rimelig tid er aldri kortere enn to måneder. Hun reklamerte en dag før fristen på to måneder gikk ut. Hinna reklamerte derfor i tide.

Det andre spørsmålet blir om hun kan få nye ski. Hinna kan kreve nye ski hvis vilkårene i § 29(1) er oppfylt. Omlevering forutsetter at skiene hadde mangel i forbrukerkjøpslovens forstand, jf. § 15(2) bokstav b, jf. § 16()1) bokstav a. Det er en forutsetning at mangelen var til stede på kjøpstidspunktet, jf. § 18(1).

Oppgaven gir ikke opplysninger om tidspunktet for når ripa oppsto. Forretningen hevder at Hinna selv må ha forårsaket ripa. Skader på skisåler oppstår vanligvis når man går på grus eller stein. Riper som oppstår på den måten, er mangler som skyldes forbrukeren, og de kan etter § 26(1) ikke gjøres gjeldende som grunn for krav mot selgeren.

Hvis det legges til grunn at skiene hadde riper allerede ved leveringen, vil § 16(3) kunne komme selgeren til unnsetning. Hinna vil ikke kunne gjøre gjeldende som mangel noe hun «kjente eller måtte kjenne til ved kjøpet». Et raskt blikk på skias underside i forbindelse med kjøpet kunne avslørt synlige riper. Min prinsipale konklusjon blir etter dette at Hinna ikke får medhold.

Hvis vi legger til grunn at § 16(3) ikke er til hinder for å gi Hinna medhold (subsidiær drøftelse), og at ripa heller ikke skyldes Hinnas bruk av skiene, skal mangel vurderes i forhold til § 15(2) bokstav b, jf. § 16(1) bokstav a. Spørsmålet blir hva Hinna hadde grunn til å forvente. Det er klart at den som kjøper nye ski, kan forvente ripefrie såler på skiene. Ripa er under disse forutsetningene en mangel. I så fall får Hinna får medhold.

3.3.10

Tvisten dreier seg om et forbrukerkjøp siden kjøperen er forbruker og selgeren er en forretning. Rettsspørsmålene drøftes derfor på grunnlag av forbrukerkjøpsloven, jf. § 1.

Reklamasjonsspørsmålet

Spørsmålet er om Inga reklamerte i tide. Etter forbrukerkjøpsloven § 27(1) må hun reklamere innen rimelig tid etter at mangelen ble oppdaget eller burde blitt oppdaget. Hun reklamerte straks etter at hun oppdaget mangelen i desember 2020. Spørsmålet blir så om hun burde oppdaget mangelen allerede vinteren 2019/20.

Det var så lite snø den vinteren at freseren ikke ble brukt. Det kan derfor ikke forlanges at Inga burde oppdaget feilen allerede i den første vinteren. Hun har derfor ikke tapt retten til å reklamere.

Hevingsspørsmålet

Grunnlaget for å kreve kjøpet hevet framgår av forbrukerkjøpsloven § 32. Etter denne regelen er vilkåret for å heve kjøpet at tingen har en mangel som ikke er uvesentlig. Spørsmålet om mangel avgjøres på grunnlag av forbrukerkjøpsloven § 15(2) bokstav b, jf. § 16(1) bokstav a. Inga har krav på en snøfreser som svarer til det hun har grunn til å forvente med hensyn til holdbarhet og andre egenskaper. Hvis snøfreseren kaster snøen mye kortere enn snøfresere flest i denne prisklassen, foreligger det en mangel.

Det framgår også av faktum at freseren ikke har de egenskapene den skal ha ifølge de opplysningene som er gitt i bruksanvisningen, jf. § 16(1) bokstav c. Ut fra dette kan vi også legge til grunn at freseren har mangel.

Siden snøfreseren nesten ikke kan brukes til sitt formål, og ikke har de egenskapene som følger av bruksanvisningen, må vi konstatere at snøfreseren oppfyller vilkåret i § 32 for å heve kjøpet. Inga må av den grunn kunne velge å avvise selgerens tilbud om prisavslag. Inga har krav på hele kjøpesummen tilbake mot å levere snøfreseren tilbake til kjøperen, jf. forbrukerkjøpsloven § 49.

3.3.11

Læreren har løsningsforslag

3.3.12

Une er en forbruker, og selgeren er omtalt som «forretningen», det vil si en næringsdrivende. Kjøpet er et forbrukerkjøp som skal løses på grunnlag av forbrukerkjøpsloven, jf. § 1.

Heving

Retten til å heve kjøpet går fram av § 32. Det kreves en mangel som ikke er uvesentlig.

Det framgår av § 32 at heving forutsetter at tingen har en mangel. Spørsmålet om mangel skal vurderes på grunnlag av § 15(2) bokstav b, jf. § 16(1) bokstav a. Mangel foreligger hvis kjøpsgjenstanden ikke svarer til «det som forbrukeren har grunn til å forvente ved kjøp av en slik ting».

Den som kjøper en ullgenser må forvente noe krymping selv om vask skjer i henhold til bruksanvisningen, men ikke så mye som her. Genseren krympet flere størrelser og ble ubrukelig for Une. Det var ikke å forvente. Vi konstaterer at genseren hadde en mangel.

Heving forutsetter at mangelen ikke er «uvesentlig», jf. § 32. Det er åpenbart at en mangel som fører til at genseren blir ubrukelig for forbrukeren, er en ikke uvesentlig mangel. Kjøpet kan heves.

Prisavslag

Selv om Une kan heve kjøpet, kan hun velge prisavslag i stedet. Retten til å kreve prisavslag går fram av § 31. Vilkåret for prisavslag er at det foreligger en mangel, og den behøver ikke være vesentlig. Det er konstatert ovenfor at mangel foreligger. Une har derfor krav på prisavslag.

Prisavslaget skal i utgangspunktet settes til verdireduksjonen. Krympingen reduserer kanskje ikke verdien så mye, men bestemmelsen gir også adgang til et skjønnsmessig prisavslag basert på mangelens betydning for forbrukeren. Betydningen er her særdeles stor siden genseren ble ubrukelig for Une. En viss verdi har den hvis den kan gis bort som gave eller selges rimelig til andre. Prisavslaget kan bli nesten like stort som kjøpesummen.

3.3.13

Læreren har løsningsforslag

3.3.14

Jon er forbruker og Bygghus AS er næringsdrivende. Kjøpet er derfor et forbrukerkjøp, og tvisten skal løses med forbrukerkjøpsloven, jf. §1.

Jon har krevd prisavslag

Jon krevde prisavslag etter § 31. Vilkåret er at det foreligger en mangel, og at tingen ikke rettes eller omleveres i henhold til §§ 29 og 30. Det er opplyst at selgeren ikke var i stand til å levere ny vare innen rimelig tid. Retten til prisavslag blir derfor bare et spørsmål om varen har en mangel.

Mangel foreligger når en vare ikke er i samsvar med avtalen, jf. § 15(1), jf. § 16(1) bokstav a. Døra er ikke i samsvar med avtalen. Tingen har derfor mangel, og Jon har krav på prisavslag.

Prisavslagets størrelse

Neste spørsmål blir å avgjøre prisavslagets størrelse. Vi forutsetter at den avtalte prisen på kr 5 000 også svarer til tingens verdi i «kontraktsmessig stand». Prisavslaget kan da settes til differansen mellom tingens verdi i mangelfull og kontraktsmessig stand, jf. § 31(1). Objektivt sett har selgeren rett i at ei 100 cm bred dør er like verdifull som ei 90 cm bred dør. Det skulle lede til at det ikke foreligger en verdireduksjon som kan gi grunnlag for prisavslag. Prisavslaget kan i stedet settes til den betydning mangelen har for forbrukeren, jf. § 31(2). Siden mangelen førte til at Jon måtte utvide døråpningen og av den grunn ble påført kostnader på kr 1 000, foreligger tilstrekkelig grunn til å beregne prisavslaget til den økonomiske betydningen feilen hadde for Jon som forbruker. Jon gis medhold.

Jon kunne alternativt krevd erstatning for utgiftene til å utvide døråpningen, jf. § 33. Det kravet ville også ført fram.

3.3.15

Læreren har løsningsforslag

3.3.16

Jerad er forbruker og Interiørspesialisten AS er næringsdrivende. Kjøpet er derfor et forbrukerkjøp etter forbrukerkjøpsloven § 1, og tvisten skal løses med denne loven.

Jerad hever kjøpet og krever kjøpesummen tilbake. I tillegg krever han erstatning.

Hevingskravet

Kjøpet kan heves på grunnlag av forbrukerkjøpsloven § 32. Det kreves en mangel som ikke skyldes forbrukeren (§ 26), og at denne mangelen ikke er uvesentlig.

Alle reklamasjonsfrister forutsettes overholdt siden oppgaven ikke gir nærmere opplysninger om tidspunktene for når feilene blir oppdaget, og når det ble reklamert.

Etter § 26 må feilen ikke skyldes forbrukeren. Det er opplyst at det var en feil med limet. Vi kan derfor utelukke at problemene skyldes feil blanding med vann, eller at brukerveiledningen ikke er fulgt på en eller annen måte. Feilen skyldes ikke Jerad som forbruker.

Jerad har etter § 15(2) bokstav b, jf. § 16(1) bokstav a, krav på lim som svarer til det som kan forventes av slikt lim. Når tapetet faller av til tross for korrekt bruk av limet, kan vi konstatere mangel.

Siden limet nærmest er ubrukelig, er mangelen ikke «uvesentlig». Jerad gis derfor medhold i hevingskravet.

Ved heving faller partenes plikt til å oppfylle kjøpet bort, jf. § 49. Det mottatte skal leveres tilbake, jf. § 49(2). Forbrukeren kan tape kravet på heving hvis han ikke kan levere tingen tilbake i vesentlig samme stand og mengde som han mottok den, jf. § 51. Det kan Jerad selvsagt ikke siden tapetet er ødelagt og ubrukelig. Hevingsretten går likevel ikke tapt hvis årsaken til den manglende tilbakeleveringen skyldes tingens egen beskaffenhet eller annet forhold som ikke beror på kjøperen. Dette følger av § 51(1) bokstav a. Vi kunne også ha anført bokstav c, at tingen er forbrukt eller forandret under forutsatt bruk. Jerad har derfor hevingsretten i behold, og gis medhold i hevingskravet.

Erstatningskravet

Jerad krever erstatning for utgiftene til nytt lim og tapet samt utgiftene til å fjerne det mislykkede tapetet og renske veggene. Ansvarsgrunnlaget er § 33. Selgeren har etter § 33(1) et objektivt erstatningsansvar. Det er nok for ansvarsgrunnlaget at det foreligger en mangel som har ført til skaden. Dette vilkåret er oppfylt.

Hva som skal erstattes, må vurderes i forhold til reglene i lovens kapittel 11. Siden Jerad har foretatt dekningskjøp, skal differansen mellom prisen etter dekningskjøpet og kjøpesummen erstattes, jf. § 53(1). Det kreves imidlertid at dekningskjøpet er «forsvarlig». Det innebærer at dekningsprisen må svare til vanlig pris. Dessuten har Jerad etter § 54 plikt til å begrense tapet. Det kan blant annet gjøres ved å gi selgeren anledning til å skaffe nytt lim billigere. Jerad risikerer avkorting i denne del av erstatningen dersom det blir godtgjort at Interiørspesialisten kunne skaffet mangelfritt lim på billigere måte. I mangel av nærmere opplysninger om disse forholdene, antas det at Jerad har krav på å få merutgiftene til dekningskjøpet erstattet fullt ut.

Utgiftene til å fjerne det mislykkede tapetet og renske veggen, er et påregnelig tap som følge av mangelen. Det skal erstattes. Dette kan underbygges med RT-1974-269 Hydratkalkdommen der en leverandør av mangelfull pussmørtel måtte betale erstatning for å fjerne den mislykkede pussen og rengjøre flatene. Jerad gis medhold i erstatningskravet.

3.3.17

Læreren har løsningsforslag

3.3.18

Læreren har løsningsforslag

3.3.19

Nina er forbruker, men det kan reises tvil om selgeren her skal regnes for å opptre i næringsvirksomhet, slik at forbrukerkjøpsloven får anvendelse. Det er opplyst at selgeren var profesjonell musiker, og i den forbindelse kan det argumenteres med at salg av et piano er å betrakte som salg av et driftsmiddel som han brukte i sin næringsvirksomhet. Det taler for at kjøpet er et forbrukerkjøp, jf. forbrukerkjøpsloven § 1. I en tilsvarende sak fra Forbrukertvistutvalget (FTU-2006- 574) ble likevel selgeren av et gammelt piano regnet som privat selger til tross for at han ble betegnet om en «erfaren pianospiller og organist». Tvisten i denne saken ble derfor løst etter kjøpsloven av 1988. Jeg legger til grunn at kjøpet i vår sak er et forbrukerkjøp.

Nina hever kjøpet

Heving av kjøpet forutsetter at pianoet har en ikke uvesentlig mangel, jf. forbrukerkjøpsloven § 32. Spørsmålet om pianoet har mangel, må avgjøres i forhold til § 15(2) bokstav b, jf. § 16(1) bokstav a. Tingen har mangel hvis den «ikke svarer til forbruker har grunn til å forvente ved kjøp av en slik ting».

Pianoet er gammelt og trenger stemming. Spørsmålet er om det likevel var i «god stand», sett i lys av alder og pris. Det følger også av § 16(1) bokstav c, at tingen har mangel hvis den ikke svarer til opplysninger som selgeren i sin markedsføring eller ellers har gitt om tingen». Selgeren har i sin salgsannonse opplyst at pianoet var i «god stand». Denne opplysningen er kanskje ikke helt korrekt når det viste seg at pianoet måtte repareres for kr 25 000. «God stand» for et 70 år gammelt piano behøver ikke bety noe annet enn at det fortsatt er spillbart, noe det var. Nina tok en risiko, og måtte være forberedt på at pianoet kunne ha en rekke feil, selv om det stod i annonsen at det var i god stand. Pianoer i denne aldersklassen er nærmest restaureringsobjekter, og den som kjøper slikt tar en kalkulert sjanse.

Det følger også av § 16(3) at en forbruker ikke kan «gjøre gjeldende som mangel noe han eller hun kjente eller måtte kjenne til ved kjøpet». Det kan derfor argumenteres med at hun burde undersøkt pianoet nærmere før kjøpsavtalen ble inngått. Hun kunne på den måten oppdaget at pianoet trengte stemming, og at dette kunne være en indikasjon på at instrumentet trengte reparasjoner.

I en tilsvarende sak i forbrukertvistutvalget (FKU- 2006-574) fikk forbrukeren ikke medhold. Utvalgets argumentasjon er gjengitt nedenfor. Det som avgjorde saken, var den kalkulerte risikoen forbrukeren tok ved å kjøpe et nesten hundre år gammelt piano.

Jeg antar derfor at pianoet ikke har mangel i lovens forstand. Nina gis ikke medhold i hevingskravet

Prisavslag

Oppgaven spør etter en vurdering av forbrukerens «rettigheter». Alle Ninas eventuelle krav avhenger av om pianoet har en mangel. Spørsmålet om prisavslag blir derfor en subsidiær drøftelse der vi forutsetter at pianoet har en mangel. Under denne forutsetningen er det klart at Nina har krav på prisavslag etter § 31.

Selger har opplyst at han ikke har kompetanse til å reparere pianoet. Det antas derfor at selgeren ikke tilbyr retting som nevnt i § 29(3).

Prisavslaget skal settes til differansen mellom tingens verdi i kontraktsmessig og mangelfull tilstand, jf. § 31(1). Hvis det kreves større utgifter enn kjøpesummen for å sette tingen i kontraktsmessig stand, vil prisavslaget bli det samme som kjøpesummen. Resultatet blir altså det samme som ved heving.

Erstatning

Nina kan velge å kreve erstatning etter § 33 i stedet for heving eller prisavslag. Selgeren har etter § 33 objektivt erstatningsansvar som følge av at tingen har mangel. Mangelen har forårsaket et tap på kr 25 000, og dette tapet framtrer som en påregnelig følge av mangelen. Det er ingen opplysninger i oppgaven som tyder på at Nina kunne begrenset tapet, jf. § 54. Konklusjonen blir i så fall at hunn ville hatt krav på å få reparasjonskostnadene erstattet hvis pianoet blir ansett å ha en mangel.

Kommentar

Denne oppgaven bygger på en avgjørelse i forbrukerklageutvalget (FKU-2006-574). Denne saken ble ansett å dreie seg om et privatkjøp. Tvisten ble vurdert på grunnlag av kjøpsloven av 1988. Tilsvarende argumentasjon ville blitt brukt dersom tvisten hadde vært løst etter forbrukerkjøpsloven.

Vi gjengir Forbrukertvistutvalgets argumentasjon for at kjøperen burde få medhold:

«Kjøp av et piano som opplyses å være 80-90 år gammelt uten nærmere dokumentasjon av tilstanden, innebærer en risiko som klagerne må ha vært klar over ved kjøpet. At pianoet viste seg å være enda litt eldre enn opplyst, kan ikke ha nevneverdig betydning ved vurderingen av klagen. Utvalget kan heller ikke se at det kan være noe å bebreide innklagde for de opplysninger som ble gitt før kjøpet, eller at opplysningene kan sies å ha vært objektivt uriktige, jf. kjøpslovens § 17 første ledd og § 18. Selv om det har vist seg at det vil være nødvendig med mer omfattende tiltak enn å skifte et par dempere, må opplysningene om pianoet etter sakens natur ha vært så usikre at det ikke kan konkluderes med at pianoet har mangel i forhold til det som ble avtalt eller opplyst før kjøpet».

Utvalget vil også peke på at klagerne først reklamerte mer enn ett år etter kjøpet. Det kan reises spørsmål om denne reklamasjonen er for sen etter til kjøpslovens § 32 første ledd om plikt til reklamasjon innen rimelig tid etter at mangelen ble eller burde ha blitt oppdaget. Utvalget vil i denne forbindelse vise til § 31 første ledd om kjøperens plikt til etter leveringen å undersøke salgsgjenstanden slik god skikk tilsier så snart kjøperen har rimelig anledning til dette. I betraktning av at saken gjelder et piano som etter opplysningene var nærmere hundre år gammelt, burde klagerne har fått dette undersøkt på et langt tidligere tidspunkt. Dette gjelder særlig ettersom klagerne nå hevder at de forutsatte at pianoet ville fungere godt som instrument. Utvalget ser det i lys av dette slik at klagerne har tatt en sjanse ved kjøpet, og at de ikke mer enn ett år senere kan påberope at pianoet var i dårligere stand enn de forventet. Klagerne kan etter dette ikke gis medhold i klagen. Konklusjon Forbrukertvistutvalget fatter slikt vedtak: Klagen tas ikke til følge. Vedtaket er enstemmig.»

Vi ser at det er forskjeller i faktum mellom oppgaven og FKU-2006-574 som kan begrunne forskjellig resultat. Det er fullt forsvarlig å komme til at pianoet i oppgaven har en mangel hvis det legges større vekt på annonsens beskrivelse (god stand) og mindre vekt på pianoets alder.

3.3.20

Fredrik er som kjøper en forbruker, men det er tvil om selgeren «opptrer i næringsvirksomhet», jf. forbrukerkjøpsloven § 1. Oppgaven opplyser at Jonas «drev med kjøp og salg av gamle biler». Han behøver ikke ha et registrert firma for å bli regnet som næringsdrivende. Spørsmålet er om det han driver med har et tilstrekkelig omfang til å si at han driver næringsvirksomhet. Jeg legger til grunn for den videre drøftelse av kjøpet er et forbrukerkjøp, og tvisten skal løses på grunnlag av forbrukerkjøpsloven.

Hevingsspørsmålet

Spørsmålet er om Fredrik kan heve kjøpet. Heving forutsetter en mangel som ikke er «uvesentlig», jf. § 32. Bilen er solgt som den står. Spørsmålet om mangel skal derfor løses på grunnlag av forbrukerkjøpsloven § 17.

Når en bil selges med slikt forbehold, har forbrukeren en særlig oppfordring til å undersøke bilen på forhånd. Forbeholdet har betydning for hva forbrukeren har grunn til å forvente av bilen. Tingen har likevel mangel hvis den er i «dårligere stand enn forbrukeren med rimelighet hadde grunn til å forvente». Spørsmålet blir om Fredrik med rimelighet kunne forvente en bil som ikke hadde startmotor som måtte skiftes. Denne vurderingen skal gjøres i lys av kjøpesummen, som her er høy (kr 175 000) og forholdene ellers, for eksempel at bilen var relativt ny (4 år). Når dette vurderes i lys av forbeholdet, har jeg kommet til at en reparasjon på kr 10 000 er noe som Fredrik måtte forvente. Utslitt startmotor var derfor ingen mangel.

Det er også et spørsmål om panteheftelsen er en mangel som kan gi grunnlag for heving. Tredjemanns panterett er mangel etter § 15(1) bokstav g, jf. § 16(1) bokstav a. Panteretten betyr at Fredrik må betale kr 50 000 til panthaveren hvis han skal unngå at bilen ikke skal bli tvangssolgt for inndrivelse av gjelden. En så stor panteheftelse som dette utgjør en ikke uvesentlig del av kjøpesummen, det vil si en ikke «uvesentlig» rettslig mangel. Han kan derfor heve kjøpet etter § 32 på dette grunnlaget.

Selgeren kan unngå hevingskravet ved å tilby «retting» av mangelen, jf. § 29(3). Det gjøres ved at selgeren sørger for betaling av gjelden, slik at panteheftelsen slettes.

Prisavslag

Fredrik kan velge å kreve prisavslag i stedet for heving, jf. § 31. Vi har kommet til at den utslitte startmotoren ikke var en mangel. Den gir derfor ikke grunnlag for prisavslag.

Panteheftelsen er derimot en mangel. Prisavslaget skal derfor beregnes som differansen mellom bil med og uten heftelse. Prisavslaget skal derfor dekke alle utgifter forbundet med å få panteheftelsen slettet. Det vil si kr 50 000 + eventuelle renter og gebyrer.