TEST DEG SELV side 62

Fengselsstraff er straff i henhold til straffeloven § 29(1) bokstav a. Nærmere regler om fengselsstraff står i straffeloven kapittel 6.

Det står ikke direkte uttrykt i loven at fengselsstraff er frihetsberøvelse i en nærmere bestemt tid. Minstestraffen er 14 dager, se § 31. Det kan gis utsettelse med fullbyrdingen av en fengselsstraff (betinget fengsel), jf. § 34. Hvis domfelte ikke begår nye straffbare forhold i en prøvetid, slipper han eller hun å sone straffen. Hvis domfelte bryter vilkårene for betinget fengsel og begår en ny straffbar handling i prøvetiden, kan vedkommende få en ny samlet dom for det gamle og det nye forholdet.

Fengsel sones ved at domfelte overføres til Kriminalomsorgen. Fengselsstraff gjennomføres i fengsel i henhold til straffegjennomføringsloven, som i § 10 skiller mellom

1. fengsel med høyt sikkerhetsnivå (lukket fengsel)
2. fengsel med lavere sikkerhetsnivå (åpent fengsel)
3. overgangsbolig
4. utenfor fengsel med særlige vilkår (for eksempel elektronisk fotlenke i eget hjem)
5. prøveløslatelse med bestemte vilkår
   

Det er vanlig med prøveløslatelse etter 2/3 av soning i fengsel. Prøveløslatelse er formelt sett en del av fengselsstraffen. Et fengselsår er derfor et kalenderår. Det er en misforståelse av systemet å si at et fengselsår er 2/3 av et kalenderår.

Forvaringsstraff er straff i henhold til straffeloven § 29(1) bokstav b. Nærmere regler om forvaring står i straffeloven kapittel 7.

Forvaring er en straff som blir benyttet for alvorlige voldsforbrytelser, seksualforbrytelser, frihetsberøvelse eller ildspåsettelse, se straffeloven § 40. Formålet med forvaring er å beskytte samfunnet mot forbrytelser som er en fare for liv, helse og frihet. Selv om en forvaring i utgangspunktet må være tidsbegrenset, kan retten avgjøre forlengelser på inntil fem år av gangen. En lovbryter som er dømt til forvaring, kan i prinsippet bli forvart i Kriminalomsorgen resten av sitt liv. Dette er det nærmeste vi kommer livstidsdom i Norge. Retten kan bestemme en minstetid for forvaringen, jf. § 43(2). Etter at minstetiden er sonet, kan domfelte be om prøveløslatelse etter § 44. Sak om prøveløslatelse må fremmes for tingretten, som vurderer om gjerningspersonen fortsatt kan være en fare for samfunnet.

Etter at en eventuell minstetid for forvaringen er ute og begjæring om prøveløslatelse er nektet, kan ny begjæring fremmes når det har gått minst ett år, jf. § 44(4). Dette er en kontroversiell bestemmelse fordi den innebærer at domstolene kan bli tvunget til å behandle saker om prøveløslatelse fra forvaring en gang hvert år.

Samfunnsstraff er straff i henhold til straffeloven § 29(1) bokstav c. Nærmere regler står i straffeloven kapittel 8. Slik straff blir benyttet i stedet for fengselsstraff ved mindre alvorlige forbrytelser. Straffen pålegger lovbryteren samfunnsnyttig innsats. Samfunnsstraff er bare aktuelt for forbrytelser som ellers bare ville gitt fengsel i mindre enn ett år, jf. straffeloven kapittel 8 og §§ 48 flg.

Ungdomsstraff er straff i henhold til straffeloven § 29(1) bokstav d, og den er nærmere regulert i straffeloven kapittel 8a. I motsetning til samfunnsstraff er ungdomsstraff ment for ungdom som har fylt 15, men ikke 18 år, når de har begått gjentatte eller alvorlige forbrytelser, se § 52a. Lovbryteren må samtykke til ungdomsstraff, og lovbruddet må ikke være så grovt og alvorlig at en reaksjon i frihet framstår som urimelig mildt. Selve straffen gjennomføres med en form for samtaleterapi i møter mellom domfelte, offeret og andre som er berørt.

Bot er en straff i henhold til straffeloven § 29(1) bokstav e, som er nærmere regulert i straffeloven kapittel 9. Bot innebærer betaling av penger til staten, jf. straffeloven § 53. Bot må ikke forveksles med erstatning. Dens formål er å straffe, mens erstatningens formål er å gi skadelidte økonomisk gjenoppretting.

Rettighetstap kan være straff i henhold til straffeloven § 29(1) bokstav f, som er nærmere regulert i straffeloven kapittel 10. Rettighetstap omfatter først og fremst tap av retten til å ha en bestemt stilling, for eksempel når en lege mister retten til å praktisere, eller når en lærer mister retten til å undervise. Rettighetstap kan også omfatte tap av retten til å drive en bestemt virksomhet, for eksempel som advokat, revisor eller tannlege, se straffeloven § 56. Rettighetstap er som regel kombinert med annen straff, for eksempel når en revisor blir straffet med fengsel for å ha bidratt til et bedrageri og samtidig blir fratatt retten til å praktisere som revisor eller regnskapsfører.

Straffeloven § 30 lister opp «andre strafferettslige reaksjoner» enn dem som er nevnt i § 29. Disse kan brukes når ikke alle vilkårene for straff er oppfylt, eller de kan komme i tillegg til hovedstraffen.

Et typisk eksempel kan være en person som ikke kan straffes for et alvorlig lovbrudd, for eksempel et drap, fordi han eller hun var utilregnelig i gjerningsøyeblikket (se straffeloven § 20). Gjerningspersonen skal i slike tilfeller frifinnes for straff, men kan idømmes tvungen overføring til psykisk helsevern, jf. straffeloven § 30 bokstav c. Hvis vedkommende får behandling for sin sykdom og erklæres frisk, blir han satt fri.

Påtaleunnlatelse, jf. § 30 bokstav f, er en ofte brukt reaksjon mot førstegangsforbrytere. Påtaleunnlatelse er nærmest en form for advarsel mot gjentakelser av den straffbare handlingen.