2.1

Bebodd hus (hytte)

Uttrykket «bebodd hus (hytte)» kan tolkes innskrenket eller utvidet. Det er særlig beskrivelsen «bebodd» som kan være en utfordring.

Det kan hentes argumenter fra regelverket om folkeregistrering. (Folkeregisterloven av 9.12.2016) Etter denne lovens § 5-1 skal personer i Norge registreres med adresse der vedkommende jevnlig tar sin døgnhvile. Hvis adressen til et hus er registrert som noens adresse i henhold til folkeregisterloven, antar jeg at huset skal anses som bebodd, selv om det midlertidig ikke oppholder seg mennesker der.

For hus eller hytte som ikke er noens folkeregistrerte adresse, kan det reiser spørsmål om hva som skal til for å si at boligen er bebodd. Kan den være bebodd i lovens forstand selv om det for tiden ikke oppholder seg mennesker der? Eller er den bare bebodd når noen har opphold der? Forarbeidene til friluftsloven løser ikke problemet, og det finnes ikke rettspraksis om problemet. Spørsmålet må løses ut fra reelle hensyn (formålsbetraktninger). Stor vekt på friluftsinteressene kan medføre at «bebodd» skal tolkes innskrenket, det vil si at huset eller hytta er bebodd når det oppholder seg mennesker der. Hvis hytta står tom, gjelder ikke avstandsregelen på 150 meter.

Spørsmålet er om «bebodd» skal tolkes som om huset eller hytta faktisk har beboere når det teltes, eller om uttrykket også skal omfatte hus eller hytte som står tom i teltingsperioden. Spørsmålet er særlig aktuelt for hytte eller hus som ikke står på eierens eller brukerens bostedsadresse.

Forstyrrer beboernes fred

Telting som «forstyrrer beboernes fred» er ikke tillatt, uansett avstand til hus eller hytte. Dette er et skjønnsmessig vilkår som må tolkes objektivt. Forarbeidene nevner som eksempler høy musikk og annen støy som telting kan føre med seg.

Analogisk anvendelse for oppankring av båt

Spørsmålet om friluftsloven § 9 kan brukes analogisk for oppankring av båt, var oppe i Høyesterett i RT-2007-102 (Sandefjorddommen). Høyesterett kom til at strandsonen var av så stor verdi for friluftslivet at teltregelen ikke kunne brukes analogisk for oppankring av båt. Det er derfor ingen 150-meters regel og 2-døgnsregel for oppankring av båt.

Jeg setter inn relevant sitat fra førstvoterendes begrunnelse i RT-2002-102, som viser rettens bruk av forarbeidene som rettskilder:

110. Særlig om oppankring ved holmene øst for Espeholmen
     
     
111. For så vidt gjelder allmennhetens bruk av holmene øst for Espeholmen som jeg innledningsvis har gitt nærmere opplysninger om, er tvisten begrenset til overnatting i båt. Det er anført at den oppankring som finner sted og som gjerne strekker seg over flere døgn, medfører slik ulempe for brukere av Fiskehytten at oppholdet ved holmene skjer til utilbørlig fortrengsel og ulempe. Under henvisning til den fremstilling av de faktiske forhold som jeg ga innledningsvis og den generelle drøftelse av standarden «til utilbørlig fortrengsel og ulempe», finner jeg det tilstrekkelig å konstatere at denne anførselen ikke kan føre frem.
     
     
112. Den ankende part har imidlertid også gjort gjeldende at overnatting i båt fortøyd ved holmene, rammes av en analogisk anvendelse av de særlige regler for telting som er inntatt i friluftsloven § 9 annet ledd tredje punktum. Det oppstilles for telting en minste avstand på 150 meter fra bebodd hus. Det er videre, med forbehold for områder fjernt fra bebyggelse, innført den begrensning at telting og annet opphold ikke er tillatt i mer enn 2 døgn uten grunneiers samtykke, jf. tredje ledd.
     
     
113. Friluftslovkomitéen berørte ikke spørsmålet om analogisk anvendelse av bestemmelsene i § 9 for overnatting eller annet opphold i båt. I Ot.prp.nr.2 for 1957 side 30 er det imidlertid under bemerkningene til § 9 uttalt:
     
     «Bestemmelsen omfatter (etter ordlyden) ikke direkte opphold nært land i båt eller annet fartøy på sjøen, men vil trolig kunne anvendes analogisk på slikt opphold …»
     
     
114. Uttalelsen er uklar på flere punkter. Når det gjelder hvilke av reglene i § 9 som departementet mente kunne tenkes anvendt analogisk, må uttalelsen forstås i lys av det som sies om dette i proposisjonen side 29 under bemerkningene til § 6:
     
     «Sjøfarende må ikke slå seg til utilbørlig nær bebodd hus, jfr. prinsippet i utkastets § 9 om opphold i utmark, som trolig bør gis analogisk anvendelse for opphold på sjøen – i hvert fall når det gjelder opphold innenfor marbakken.»
     
     
115. På bakgrunn av det som er gjengitt, må utilbørlighetsstandarden i § 9 annet ledd første punktum gis tilsvarende anvendelse for overnatting i båt – utmarksbegrepet i friluftsloven omfatter ikke sjøgrunn, se § 2, jf. § 1a og § 6. At båtliv ikke kan utøves til utilbørlig ulempe for grunneieren, følger for øvrig etter min mening allerede av det generelle prinsipp som utilbørlighetsregelen i § 9 er et utslag av.
     
     
116. Jeg kan imidlertid ikke se at det er holdepunkter for å gi avstandsbestemmelsen for telting i § 9 annet ledd tredje punktum analogisk anvendelse for overnatting i båt. Uttalelsen i odelstingsproposisjonen gjelder utilbørlighetsstandarden i annet ledd første punktum og kan ikke forstås med en slik rekkevidde. En analogisk tolkning fremstår umiddelbart som lite naturlig hensett til de særlige forhold som gjør seg gjeldende på sjøen. En slik tolkning ville utelukke overnatting i båt over større strekninger på kysten og innebære en betydelig begrensning i det som i dag er festnet båtbruk. Det ville også stride mot uttalelsen i Hvaler-dommen, Rt-2005-805 avsnitt 62, om at grunneiere i strandsonen må finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg enn ellers.
     
     
117. Bestemmelsen om tidsbegrensning for telting og annet opphold i § 9 tredje ledd knytter seg til annet ledd og gjelder derfor ikke sjøgrunn. Om bestemmelsen etter omstendighetene vil kunne gis tilsvarende anvendelse ved overnatting i båt, finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til slik denne saken ligger an. Dette måtte i hvert fall forutsette at båten er fortøyd/oppankret på den del av eiendommen der huset ligger, slik at oppholdet samlet sett kan sammenlignes med opphold på land nær bebyggelse. Det er imidlertid her tale om båter fortøyd til de ubebodde holmene øst for Espeholmen på sjøgrunn som ikke er undergitt privat eiendomsrett. I et slikt tilfelle vil det i hvert fall ikke være grunnlag for analogisk anvendelse av § 9 tredje ledd. Selve fortøyningen/ilandsettingen ligger innenfor rammen av § 7. Lovligheten av lengden av oppholdet må da vurderes etter § 7 og § 9 annet ledd første punktum – eventuelt etter rettsregler utenfor friluftsloven.

Vi leser at Høyesterett betegner friluftsloven § 9(2) første punktum som «utilbørlighetsregelen». Den gjelder direkte for telting, men kan brukes analogisk for oppankring av båt. Derimot kan «avstandsregelen» i § 9(2) tredje punktum (150-metersregelen) eller «tidsbegrensningsregelen – 2-døgn» ikke anvendes analogisk.

2.2

Det synes uproblematisk å betegne handlingen til Ola som seksuelt krenkende, men problemet er at handlingen må være gjort «i nærvær eller overfor noen som ikke har samtykket» Med «noen» siktes det til den som ble krenket. Hvis Kari ikke visste om handlingen da den skjedde, kan den ikke være gjort verken i «nærvær» av Kari eller «overfor» henne. I så fall gir straffeloven § 298 ikke hjemmel for å straffe Ola.

Oppgavens faktum bygger på en høyesterettsdom fra 2017 (HR-2017-1245). Forholdet ble vurdert i forhold til straffeloven av 1902 § 201 fordi det var den loven som gjaldt på handlingstidspunktet. Lovbestemmelsen ble videreført i ny straffelov § 298 uten vesentlige endringer. Jeg setter inn den korte dommen i sin helhet for å vise i detalj hvordan Høyesterett holdt seg strengt til ordlyden og frikjente gjerningspersonen.

Frifinnelsen i denne saken avslørte et «hull» i lovgivningen. Folk flest er enige i at handlingen bør være straffbar. Dette er noe av bakgrunnen for at straffeloven § 267 a og § 267 b ble satt inn i loven med virkning fra 1. juli 2021. Ola ville ha blitt straffet med hjemmel i denne bestemmelsen hvis handlingen hadde funnet sted etter 1. juli 2021.

HR-2017-1245

1. Dommer Ringnes: Saken gjelder spørsmålet om oversendelse av fotografi med seksuelt krenkende innhold til andre enn fornærmede rammes av straffeloven 1902 § 201 første ledd bokstav b.
   
   
2. Ved forelegg av politimesteren i Nordre Buskerud 30. mars 2015, som trådte i stedet for tiltalebeslutning etter straffeprosessloven § 268, ble A, født 0.0.1998, satt under tiltale for overtredelse av straffeloven 1902 § 201 første ledd bokstav b. For det bildet som førte til domfellelse i lagmannsretten, var grunnlaget:
   
   «Onsdag 31. desember 2014, i X i Ringerike, tok han flere bilder av B, født 0.0.1998, når hun var svært påvirket av alkohol og sendte bildene til blant annet C, D og E. Bildene viser blant annet:
   
   – Bs rompe og deler av hennes kjønnsorgan mens noen holder hennes skjørt oppe …»
   
   
3. A ble frifunnet i tingretten [TRING-2016-93753]. Påtalemyndigheten anket til Borgarting lagmannsrett, som 24. februar 2017 avsa dom [LB-2016-173426] med slik domsslutning:
   1. «A, født 0.0.98, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 201 første ledd bokstav b til å betale en bot på 3 500 – tretusenfemhundre – kroner, subsidiært fengsel i 6 – seks – dager.
      
      
   2. A, født 0.0.98, dømmes til å tåle inndragning til fordel for staten jf. straffeloven (1902) § 35 av 1 – en – stk. Iphone6.
      
      
   3. A, født 0.0.98, dømmes til å betale 5 000 – femtusen – kroner i oppreisningserstatning til B, født 0.0.98, innen 2 – to – uker etter forkynnelsen av dommen.
      
      
   4. Sakskostnader idømmes ikke.»
      
      
4. Grunnlaget for domfellelsen var at A hadde sendt fotografiet angitt i første strekpunkt i forelegget til vennene C og D. A ble frifunnet for å ha tatt bildene og for tiltalen knyttet til de øvrige fotografiene.
   
   
5. A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen.
   
   
6. Jeg er kommet til at anken fører frem, og at lagmannsrettens dom med ankeforhandling må oppheves.
   
   
7. Saken gjelder domfellelse etter straffeloven 1902 § 201 første ledd bokstav b, som rammer den som «i ord eller handling utviser seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd … i nærvær av eller overfor noen som ikke har samtykket til det». Bestemmelsen viderefører, i mer tidsmessig språk, den tidligere bestemmelsen i § 212 første ledd om «utuktig atferd», jf. Ot.prp.nr.28 (1999–2000) side 116 og Rt-2010-466 avsnitt 11. I straffeloven 2005 er bestemmelsen videreført med samme innhold i § 298, jf. Ot.prp.nr.22 (2008–2009) side 442.
   
   
8. Fotograferingen av B skjedde på en fest nyttårsaften 2014. Både A og fornærmede var da 16 år gamle. Dagen etter sendte A bildet fra telefonen sin via meldingstjenesten Messenger til to andre gutter. B hadde ikke gitt samtykke til at bildet ble formidlet til andre. Det ble senere spredt i ungdomsmiljøet.
   
   
9. Fotografiet som saken gjelder, er beskrevet slik i lagmannsrettens dom:
   
   «En samlet lagmannsrett viser til at bildet er adskillig seksualisert. Det er tatt på kloss hold, viser Bs rumpe, kjønnsorgan, og de to guttene på bildet rekker tungene sine ut. Den ene holder en hånd på den ene rumpeballen hennes. Fingerbevegelsene til de to guttene understreker det useriøse ved episoden, og kan også forstås som seksuelt krenkende.»
   
   
10. Forsvareren har gjort gjeldende at oversendelsen av bildet først og fremst hadde karakter av mobbing, og at det ikke kan anses som «seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd». Jeg er ikke enig i dette. Loven stiller ikke krav om seksuell motivering hos gjerningsmannen, men atferden må ha en seksuell tilknytning, jf. Rt-2010-466 avsnitt 11. Som lagmannsretten har påpekt, er fotografiet «adskillig seksualisert», og det kan etter min oppfatning ikke være tvil om at oversendelsen da hadde en form for seksuell tilknytning, slik at dette vilkåret i bestemmelsen er oppfylt.
    
    
11. Lovtolkningsspørsmålet i saken relaterer seg i første rekke til lovens begrep «overfor», og spørsmålet er om oversendelsen av bildet har skjedd overfor fornærmede, når hun ikke var direkte eller indirekte adressat for meldingen.
    
    
12. Lagmannsretten la til grunn at dette vilkåret er oppfylt hvis «det på en eller annen måte har skjedd en krenkelse som rammer den som ikke har samtykket til den aktuelle adferden».
    
    
13. Etter § 201 første ledd bokstav b kan krenkelsen være utført under to alternative omstendigheter. Eksempler på handlinger som ofte skjer «i nærvær av» fornærmede, er blotting og slibrig tilsnakkelse.
    
    
14. Alternativet «overfor» kom inn i dagjeldende § 212 ved en lovendring i 1927, og formålet var blant annet å ramme utuktige henvendelser i brev, jf. Kjerschow, «Almindelig borgerlig straffelov», 1930, side 536. Krenkelser som skjer over telefon eller ved e-post og annen elektronisk kommunikasjon, omfattes også av dette alternativet, jf. § 201 andre ledd, hvor dette er presisert. Et fellestrekk er at overgriperen ved ord eller handling henvender seg til fornærmede. Slik sett skiller dette seg fra situasjonen i vår sak, hvor sendingen av fotografiet ikke var rettet til fornærmede, men til tredjepersoner.
    
    
15. Rt-1995-1983 gjaldt seksuelt motivert kikking. Ved hjelp av et speil kombinert med hull i veggen kunne domfelte se inn på badet i en hybelleilighet. Førstvoterende uttalte at det i ordet «overfor» ikke kan legges inn et vilkår om at fornærmede på handlingstiden må være klar over hva som foregår. Han begrunnet dette også i reelle hensyn, og at det var «tale om en kikking som var planlagt og knyttet til et baderom.» Ved kikkingen ble således fornærmede observert av domfelte, og det var også tale om en atferd som var direkte vendt mot den fornærmede. Saken har ikke særlig overføringsverdi til vår sak.
    
    
16. Ved lovtolkningen må det tas utgangspunkt i ordets naturlige språklige innhold. Synonymer til «overfor» er i Kunnskapsforlagets blå fremmed- og synonymordbok, 2013 angitt å være «andsynes, ansikt til ansikt med, foran, vendt mot, vis-à-vis». Nynorskordboka, som redigeres av Språkrådet, har tilsvarende synonymer.
    
    
17. Når fornærmede i vår sak hverken direkte eller indirekte var adressat for oversendelsen av bildet, er man etter min vurdering utenfor det som etter en naturlig språklig forståelse kan legges i ordet «overfor». Riktignok rammes fornærmede når bildet sendes til andre, og i denne mening kan man si at krenkelsen er rettet mot henne. Men ordet «overfor» forutsetter – slik jeg forstår det – en mer direkte tilknytning mellom atferdshandlingen og den som rammes av den, noe eksemplene jeg tidligere har nevnt også illustrerer.
    
    
18. Jeg kan heller ikke se at en slik vidtgående forståelse har støtte i forarbeidene. I denne forbindelse peker jeg på – uten at det er avgjørende for min vurdering – at det i Ot.prp.nr.18 (2006–2007) side 30 er forutsatt at en handling ikke anses foretatt «overfor noen», dersom krenkelsen gjøres tilgjengelig på generell basis, for eksempel på en internettside.
    
    
19. Jeg er på denne bakgrunn kommet til at lagmannsrettens lovtolkning ikke har dekning i lovens ordlyd.
    
    
20. Spredning av bilder og filmer med krenkende innhold på Internett og i sosiale media synes å være et betydelig problem, ikke minst i ungdomsmiljøer. Det er en stor integritetskrenkelse at bilder av denne karakter blir spredt, jf. HR-2016-2263-A avsnitt 16, og skadevirkningene for de som rammes kan være betydelige. Tunge allmennpreventive hensyn tilsier derfor at slike handlinger straffes. Aktor har opplyst at vanlig påtalepraksis ved denne type overtredelser, er å ta ut tiltale etter straffeloven 1902 § 390 a eller nå den tilsvarende bestemmelse i straffeloven 2005 § 266. Når et bilde gjelder en person under 18 år, tas det vanligvis også ut tiltale etter § 204 a, jf. § 311 i straffeloven 2005.
    
    
21. Aktor har subsidiært gjort gjeldende at A dømmes for overtredelse av § 390 a, jf. straffeprosessloven § 38, dersom Høyesterett kommer til at § 201 første ledd bokstav b ikke kan anvendes.
    
    
22. As handling rammes av det objektive gjerningsinnholdet i § 390 a. Det fremgår av lagmannsrettens begrunnelse for straffutmålingen at det var «påregnelig» for A at bildet ble spredt i ungdomsmiljøet. Etter min vurdering gir dette ikke tilstrekkelig grunnlag for å kunne bygge på at hans forsett omfattet at B skulle oppfatte krenkelsen.
    
    
23. Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens dom med ankeforhandling må oppheves som følge av feil lovanvendelse.
    
    
24. Jeg stemmer for denne
    
    dom:
    
    Lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves.
    
    
25. Dommer Berglund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
    
    
26. Dommer Falch: Likeså.
    
    
27. Dommer Kallerud: Likeså.
    
    
28. Dommar Utgård: Det same.
    
    
29. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
    
    dom:
    
    Lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves.

2.3

Læreren har løsningsforslag.

2.4

Læreren har løsningsforslag.