TEST DEG SELV side 51

Lovtekster må alltid tolkes når vi bruker dem. Det gjelder enten rettsspørsmålet er generelt eller individuelt.

Lovtekster inneholder som regel vage og generelle ord og uttrykk uten et klart og entydig meningsinnhold. Lovene bruker for eksempel ord som edruelig, pålitelig, uegnet, uaktsom, rimelig, ond tro osv. Slike og mange andre ord og uttrykk må tolkes i den sammenhengen de står.

Vi kan trekke fram barneloven § 48 som et eksempel. Bestemmelsen sier at avgjørelser om foreldreansvar, flytting ut av landet, hvem barnet skal bo fast sammen med, og samvær skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Denne lovteksten må tolkes, generelt og konkret for enkelttilfeller.

Et annet eksempel kan være arbeidsmiljøloven § 9-3 som forbyr en arbeidsgiver ved ansettelse å be søkeren om «andre helseopplysninger enn dem som er nødvendige» for jobben. Hva menes egentlig med helseopplysninger, og hvis noe først er en helseopplysning, hva gjør den nødvendig? For å finne ut av dette må den som skal bruke loven, lete i rettskildene for å få svar.

Utvidet tolking betyr å legge mer i et ord eller uttrykk enn det vanlig språkforståelse gir grunnlag for. En utvidet tolking forutsetter at det finnes støtte for denne i andre lover eller paragrafer, lovforarbeider, rettspraksis, juridisk teori eller reelle hensyn.

Et eksempel kan hentes fra vegtrafikkloven som bruker begrepet «motorvogn». Det følger av vegtrafikkloven § 2(2) at en motorvogn er ethvert kjøretøy som ikke går på skinner, og som drives fram med motor. Det åpner for at en rekke større typer hjulgående maskiner og redskaper er motorvogn. Det samme er kan batteridrevne sparkesykler, el-sykler mv. være, med mindre departementet har bestemt at kjøretøyet likevel ikke er et motorkjøretøy. Vi kan trygt si at «motorvogn» skal tolkes utvidende, av hensyn til trafikksikkerheten.

Hensynet til rettssikkerhet og forutsigbarhet kan ofte tale mot utvidet tolking. På legalitetsprinsippets område, jf. Grunnloven § 113, kan utvidet tolking fort komme i strid med de hensyn som taler for lovkrav, for eksempel ved spørsmål om straff eller andre inngrep i private forhold. Læreboka har brukt RT-1973-433 (Passbåtdommen) som et eksempel, der en båtfører ble dømt til straff fordi passbåt ble tolket som «skip». Hensynet til sikkerhet til sjøs talte for en utvidet tolking. Det kan nok hevdes at et slikt tilfelle neppe ville fått samme utfall i et annet land der dommerne som regel forholder seg strengere til ordlyden, av hensyn til rettssikkerhet og forutsigbarhet.

Innskrenket tolking betyr å legge mindre i et ord eller uttrykk enn det vanlig språkforståelse gir grunnlag for. Argumenter til støtte for innskrenket tolking kan være at et tilfelle ikke er dekket av lovens formål, eller at lovgiverne ikke ville ha ment at et tilfelle skal rammes av loven, hvis de hadde tenkt på dette da loven ble til.

Hensynet til rettssikkerhet og forutsigbarhet kan også i en del tilfeller tale mot innskrenket tolking. Regelverk i norsk rett på legalitetsprinsippets område, jf. Grunnloven § 113, er ofte konstruert med en hovedregel og en eller flere unntaksregler, for eksempel som i likestillings- og diskrimineringsloven § 6 og § 9. Innskrenket tolking av en unntaksregel vil samtidig være en utvidet tolking av hovedregelen. Hensynet til lovkravet i Grunnloven § 113 taler for at det skal mye til for å avvike mye fra ordlyden i en lovtekst.

Læreboka viser til RT-1993-1260 Innekattdommen som et tydelig pedagogisk eksempel. Sett i lys av reglenes formål om å beskytte utemiljøet valgte Høyesterett å tolke «Katt forbudt» med unntak for innekatter.

Et annet eksempel kan hentes fra friluftsloven § 1a der tolkingen av begrepet «hustomt» var et tema. I den sentrale dommen RT-1998-1164 (Furumoadommen) uttalte førstvoterende (på side 1171):

Den språklige forståelsen av begrepet «hustomt» er antakelig de grensene for en eiendom som er registrert og tinglyst i offentlige registre. Høyesterett tolker derfor begrepet innskrenkende til en privat sone rundt huset eller hytta. Resten av eiendommen er derfor utmark der folk kan ferdes fritt innenfor friluftslovens rammer. En innskrenkende tolking av «innmark» er samtidig en utvidende tolking av «utmark».

Furumoadommen er fulgt opp i flere andre dommer, for eksempel i RT-2014-36 der nedfartene i et alpinanlegg ikke ble regnet som innmark (altså utmark) i henhold til definisjonen i friluftsloven § 1a. I RT-2012-882 ble en kyststi som ble anlagt over privat eiendom, også regnet som utmark.

Analogisk tolking er å gi lovteksten et meningsinnhold utenfor ordlydens ramme. Slik tolkning har mye til felles med utvidende tolking. Forskjellen er at ved utvidende tolking er rettsanvenderen tross alt innenfor ordlydens ramme. Det er han eller hun ikke ved analogisk tolking.

Du tolker for eksempel analogisk hvis regelen «hund forbudt» også skal gjelde for katter, eller hvis regler om dyremishandling også skal gjelde for barnemishandling. I RT-1997-1341 Hønsehaukdommen ble regler som gjaldt viltangrep på «bufe», tolket analogisk for angrep på «fjørfe» (høner).

Det skal særdeles gode grunner til for å kunne tolke en lovbestemmelse analogisk, særlig på legalitetsprinsippets område, jf. Grunnloven § 113. Hensynet til rettssikkerhet og forutsigbarhet taler mot en slik tolking, særlig hvis det dreier seg om en straffebestemmelse der en analogisk tolking går i tiltaltes disfavør. I Hønsehaukdommen gikk tolkningen i tiltaltes favør; han ble frikjent.

Et eksempel er å bruke regler for ektefeller analogisk for samboere, for eksempel at prinsippene fra Husmordommen (RT-1975-50) skal brukes analogisk for å komme til at en samboer har opparbeidet medeiendomsrett til en bolig.

Et annet kjent eksempel kan hentes fra RT-2007-102 (Sandefjorddommen) som gjaldt friluftslovens regler om allmenhetens rett til ferdsel i strandsonen. Et viktig spørsmål i dommen var om teltregelen i friluftsloven § 9 kunne få analogisk anvendelse på oppankring av fritidsbåt. Bestemmelsen forbyr telting «i hvert fall ikke nærmere enn 150 meter» fra bebodd hus (hytte), jf. friluftsloven § 9(2) tredje punktum. Dessuten er telting «ikke tillatt i mer enn 2 døgn om gangen uten eierens eller brukerens samtykke», jf. § 9(4). Høyesterett kom til at det ikke var grunnlag for analogisk anvendelse for fritidsbåter. Sjøgrunnen er ikke eid av noen. Begrepene innmark og utmark gjelder ikke på sjøen. Teltregelen kan ikke brukes på båter.

Antitetisk tolking betyr at loven tolkes motsatt av det som står i lovteksten. Om en antitetisk tolking er riktig, slik at den skal bli ansett som gjeldende rett, er et annet spørsmål. Det blir avgjort av andre rettskildefaktorer.

Vi kan hente et eksempel fra ekteskapsloven § 3 som blant annet sier at du ikke kan gifte deg med slektning i rett opp- eller nedstigende linje eller med søsken. En antitetisk tolking innebærer at du kan gifte deg med andre slektninger, for eksempel en fetter eller kusine (søskenbarn).

Et annet eksempel kan hentes fra vergemålsloven §§ 8 og 9 som bestemmer at mindreårige (under 18 år) ikke kan «foreta rettslige handlinger eller råde over sine midler, med mindre noe annet er særlig bestemt». Tolket antitetisk skulle dette bety at personer som har fylt 18 år, kan selv foreta slike handlinger, uten forbehold for at noe annet er bestemt.

Vi bør være svært forsiktige med å tolke antitetisk. Alt som er forbudt etter en regel, er ikke nødvendigvis tillatt hvis regelens vilkår ikke er oppfylt. Det kan finnes andre regler som også gir grunnlag for forbudet. Et trafikkskilt kan for eksempel sette forbud mot kjøring over 80 km/t. Tolket antitetisk skulle det bety at all kjøring under denne grensen er tillatt, men det er ikke nødvendigvis riktig. Kjøring i lavere hastigheter kan bli rammet av vegtrafikkloven § 3 som påbyr at «enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade».

En rettskollisjon foreligger hvis to eller flere rettsregler tilsynelatende gir forskjellige tolkingsresultater for samme rettsspørsmål.

Du må først vurdere om problemet lar seg løse ved å harmonisere (samordne) reglene. Du kan for eksempel tolke hver av dem så innskrenket at de ikke lenger kolliderer. Hvis det ikke er mulig, har det oppstått en rettskollisjon. Slike problemer kan løses etter ulike prinsipper.

Trinnhøydeprinsippet (lex superior) vil si at en lov av høyere rang går foran en lov av lavere rang. Grunnloven går foran en formell lov, og en formell lov går foran forskrifter.

Spesialregelprinsippet (lex specialis) vil si at spesialregler går foran generelle regler på samme trinnhøyde.

Tidsakseprinsippet (lex posterior) betyr at nye lover går foran gamle lover.

En berømt sak om motstrid kan hentes fra RT-2000-1811 (Finanger I). Saken dreide seg om erstatning etter trafikkulykke for passasjer i bil der føreren var beruset av alkohol. Saken er en plenumsdom fra Høyesterett og har derfor stor rettskildeverdi.

Det ble konstatert motstrid mellom bilansvarsloven § 7 tredje ledd og EØS-direktiver. Bilansvarsloven § 7(3) bokstav b lød den gang slik:

Fra EØS-direktivene ble blant annet denne regelen trukket fram:

Den norske lovteksten sier klart og tydelig at skadelidte (for eksempel en passasjer) ikke får full erstatning hvis han eller hun forstod at føreren var påvirket av alkohol. EØS-direktivet sa derimot at alle passasjerer skulle være dekket av forsikringen (også de som visste at føreren var påvirket av alkohol). Det ble derfor konstatert motstrid mellom reglene.

Motstriden ble løst etter trinnhøydeprinsippet (uten at dette er nevnt i dommen). Norsk lov står over EØS-direktivene i rang. Passasjeren fikk ikke full erstatning. En annen sak er at Norge hadde forbrutt seg mot EØS-direktivet og måtte derfor endre bilansvarsloven § 7. I dag er det bare den ruspåvirkede føreren (ikke passasjerene) som ikke får full erstatning.

Et annet eksempel kan hentes fra forholdet mellom blasfemi og ytringsfrihet. Den nå opphevede straffeloven av 1902 § 142 hadde denne gjerningsbeskrivelsen: «dersom noen i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for en trosbekjennelse som er tillatt i Norge». Den norske forfatteren Arnulf Øverland holdt et foredrag i 1933 med tittelen «Kristendommen – den 10. landeplage». Han ble tiltalt for blasfemi, og forholdet ble vurdert mot Grunnloven § 100 om ytringsfrihet. Reglene stod i motstrid til hverandre. Grunnloven gikk foran (trinnhøydeprinsippet), og deretter ble blasfemiparagrafen betraktet som «sovende».