TEST DEG SELV side 91

Forsett foreligger hvis gjerningspersonen har handlet med vilje.

Hensiktsforsett foreligger når gjerningspersonen handler for å oppnå et bestemt resultat. Den som skyter for å drepe, har til hensikt å ta livet av offeret. Han eller hun kan bli straffet for forsettlig drap, jf. § 275. Den som setter fyr på huset for at det skal brenne ned til grunnen, kan straffes for forsettlig skadeverk, jf. § 351. Det spiller ingen rolle at resultatet var lite sannsynlig. Det er nok at gjerningspersonens formål var å fullføre den straffbare handlingen slik den er beskrevet i loven.

Sannsynlighetsforsett foreligger når gjerningspersonen vet at handlingen nesten helt sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen. «Mest sannsynlig» betyr at utfallet er mer sannsynlig enn usannsynlig, altså mer enn 50 % sannsynlig.

Den som plasserer en bombe i et fly for å drepe passasjeren A, og handlingen fører til at alle i flyet omkommer, har hensiktsforsett i forhold til A, men sannsynlighetsforsett i forhold til alle de andre.

Eventuelt forsett (dolus eventualis) foreligger når en lovbryter holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, men velger å handle selv om det skulle være tilfellet.

Et nødvendig vilkår for eventuelt forsett er at gjerningspersonen så det som mulig at gjerningsbeskrivelsen i straffebudet blir oppfylt. Mulig betyr i denne sammenhengen mindre enn 50 % sannsynlig.

I tillegg til vilkåret om å se det som mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, kreves det at gjerningspersonen velger å handle selv om det mulige vil skje. Dette er vilkåret om positiv innvilgelse av handlingens mulige konsekvenser.

Eksempel: A har seksuell omgang med en person som muligens er under den seksuelle lavalder på 16 år. Gjerningspersonen velger å gjennomføre handlingen selv om jenta skulle vært under 16 år (positiv innvilgelse).

Jeg har ikke funnet klar rettspraksis på bruk av eventuelt forsett. Det skyldes bevisbyrden med å overbevise retten om at gjerningspersonen faktisk (positivt) tenkte at han ville utføre handlingen selv om det mulige skulle være sant. Hypotetisk tanke er ikke nok. Retten kan ikke legge vekt på noe gjerningspersonen kunne ha tenkt. I slike tilfeller er det lettere for retten å bestemme seg for sannsynlighetsforsett.

En lovbryter skal frikjennes hvis forsettet mangler, men kan straffes hvis handlingen også er straffbar som uaktsom. Vilkåret om uaktsomhet må være skrevet inn i det enkelte straffebud. Loven beskriver uaktsomhet i § 23.

Bestemmelsen stiller to vilkår for å konstatere uaktsomhet. (1) Handlingen må være i strid med vanlig, forsvarlig opptreden, og (2) gjerningspersonen må kunne bebreides ut fra sine personlige forutsetninger.

Kravet til uaktsomhet skiller seg her fra det tilsvarende kravet i erstatningsretten der de personlige forutsetningene ikke skal tas hensyn til.

Straffeloven beskriver skillet slik i § 23: Ved vanlig uaktsomhet er gjerningspersonen å bebreide. Ved grov uaktsomhet må handlingen være «svært klanderverdig», og det må være grunnlag for «sterk bebreidelse» mot gjerningsmannen.

Uaktsomheten blir ofte bedømt som grov når liv og helse er i spill, for eksempel når en trafikkulykke rammer etter alvorlig fartsoverskridelse.

Bevisst uaktsomhet foreligger når gjerningspersonen tar en kalkulert risiko, for eksempel når han sender et skremmeskudd i retning av de flyktende tyvene, eller velger å kjøre i 150 km/t for å rekke en ferge og vet at kjøringen kan være livsfarlig. Denne formen for uaktsomhet kan grense nær opptil forsett.

Ubevisst uaktsomhet er uforsiktighet der gjerningspersonen ikke tenkte seg om.

Både vanlig og grov uaktsomhet kan være bevisst eller ubevisst.

I begge tilfeller ser gjerningspersonen det som mulig at handlingen vil dekke gjerningsbeskrivelsen, for eksempel at noen kan bli drept av handlingen. Ved eventuelt forsett velger gjerningspersonen å handle selv om noen skulle bli drept. Ved bevisst uaktsomhet tar han sjansen på at det går bra og håper det beste, men han ville ikke utført handlingen hvis han visste at noen skulle bli drept.

Grensen mellom eventuelt forsett og bevisst uaktsomhet er ikke alltid så lett å trekke i praksis. Et kjent eksempel fra rettspraksis kan illustrere problemet: RT-1972-289 Ekebergdommen. I denne dommen skulle gjerningspersonen «straffe» en kikker ved å snitte ham med bilen i full fart. Kikkeren ble drept. Positiv innvilgelse av dødsfølgen kunne ikke bevises, og gjerningspersonen ble dømt for (bevisst) uaktsomt drap.

Hvis straffebudet ikke sier noe om skyldkravet, kreves forsett, jf. §§ 21 og 22. Krav om uaktsomhet må stå i det enkelte straffebud, se for eksempler straffeloven §§ 280, 281, 294. 335, 340 og 374.